hits

Keep calm and carry on

Det er kanskje ikke s rart at det oppstr konspirasjonsteorier i forbindelse med terrortrusler, terrorisme er jo i sin natur konspiratorisk.

Var det riktig g ut med informasjon om terrortrusselen som har vrt rettet mot Norge? Ja. Det kan ikke herske noen tvil om at det vil vre et informasjonsbehov nr rikets sikkerhet og innbyggernes trygghet trues og er i fare. Vi lever ikke i en Men-in-Black-verden hvor myndighetenes eneste oppgave er forhindre at informasjon om den virkelige verden kan n ut til befolkningen. I tilfeller som dette m vi nesten ogs anta at de hemmelige tjenestene er kompetente til vite nr informasjon skal gies, og hva slags informasjon som skal gies. Informasjonen om terortrusselen mot Norge kan synes ikke frst og fremst vre informasjon til oss alle om passe p og vre forsiktige, like mye kan det se ut som informasjon til de man antar kan st bak trusselen om at "vi vet hvem dere er og hva dere har tenkt til." All den tid det faktisk ikke har skjedd noe anslag mot Norge, kan det se ut til ha vrt vellykket.

Likevel kommer alts konspirasjonsteoriene, pstand om overdrivelse og fare for stigmatisering, samt krav om skalt granskning. For ta det frste frst: hevde at PST skulle ha en egeninteresse av forske ta bort oppmerksomheten rundt konflikten i Israel og Gaza, som noen har gjort, str ikke til troende. Heldigvis er ikke den slags pstander s veldig dominerende. Har s PST overdrevet med informasjonen de har gitt? Nr mlet til PST og myndighetene i denne sammenhengen er at noe ikke skal skje, s er det det vanskelig mle suksess. Det er jo tross alt normalen at det ikke forekommer terrorisme i Norge ukentlig. Og heldigvis for det. Likefullt kan det ikke vre noen tvil om at nr det frst skulle informeres, s var det ndvendig informere skikkelig. Sitter PST inne med informasjon i den strrelsesorden de penbart har gjort i denne saken, og de beslutter informere, s holder det ikke med informere litt.



Informasjon i det omfang som PST har gitt den siste uken er kanskje ogs den beste muligheten til forhindre frykt og stigmatisering. Daglige oppdateringer bidrar selvsagt til at saken om terrortrussel holdes varm og hyt oppe i nyhetsbildet. Men det gjr det ogs enklere for oss alle faktisk ha oppmerksomhet om selve saken, og ikke henfalle til frykt og stigmatisering. Nr det er sagt, er det grunn dvele litt ved enkelte av pstandene som kom i forbindelse med kravet om granskning, som blant annet kommunikasjonsrdgiver Jarle Aab og andre kom med i gr. I nyhetssaken til Nettavisen sier en tidligere operativ leder ved det danske PET (PST) at terroristene allerede har "skapt frykt," og at myndighetene m gi "konkret informasjon" og "konkrete rd" dersom de gr ut med informasjon.

Hvordan skal de egentlig gjre det? Terrorisme er jo pr. definisjon en form for voldelig, politisk kommunikasjon, som nettopp har til hensikt sjokkere og opptre uventet - nettopp for skape frykt. Det kan nesten virke som om enkelte mener man skal velge Halvdan Koht-metoden, utenriksministeren som i 1940 nesten ikke ville mobilisere forsvaret fr han fikk sltt av en prat med de tyske invasjonsstyrkene. Selv om vi skal ha tro p kompetansen i PST til vurdere trusler, s er det stille urealistiske krav om vi skal kreve vite hvor, nr og i hvilket omfang et terroranslag vil komme fr de i det hele tatt informerer befolkningen.

Jarle Aab nsker likevel en skalt kompetansekommisjon, som skal granske PST og regjeringen. Han mener PST har drevet med dobbeltkommunikasjon: "krigsretorikk" og samtidig bedt folk om fortsette som fr. N tror jeg at PST og regjeringen selv vil evaluere situasjonen i etterkant, og det skal bli spennende, men nyaktig hva som menes med en kompetansekommisjon, fremstr som uklart.

PST og myndighetene har et stort ansvar for forhindre terroraksjoner og tap av menneskeliv p norsk jord. Nr trusselen vurderes som stor nok til g ut med informasjon, s tilsier det ogs at de med kompetanse til vurdere situasjonen, vurderer det slik at gevinsten med gi informasjon er strre - og viktigere - enn eventuelle bivirkninger som frykt og stigmatisering.

S langt kan det synes ha vrt vellykket, bde fordi det forelbig ikke har skjedd noe anslag og fordi den sommervarme befolkningen hverken har gtt av skaftet med hverken frykt eller stigmatisering.

Bls i flyta

Hvis sykefravr ikke skyldes reell sykdom er det vanskelig forsvare 100 prosent sykepenger.

I dag er reglene for sykefravr forholdsvis klare: Har en nedsatt arbeidsevne som flge av helsemessige problemer, gir det rett til sykmelding og sykepenger. Likevel viser det seg atmer enn halvparten av sykefravret i dag har bakgrunn i sosiale forholdog ikke helsemessige forhold. Hvert femte sykmeldingstilfelle skyldes i flge SOFAC-underskelsen samlivsproblemer.



Stortingsrepresentant Karin Andersen ble hunsykmeldt som flge av samlivsbrudd. I et land hvor halvparten av oss opplever ett eller flere samlivsbrudd i lpet av livet, er det lett vinne forstelse for at en slik endring i livssituasjon er krevende. Men hvor stort konomisk ansvar for dette skal egentlig belastes arbeidsgiveren?

Jeg kan tenke meg mange grunner som kan oppleves som s krevende og sorgtung at en kan fle seg trist og tafatt, men hvor gr egentlig grensen? Andersen fr sttte av Kristelig Folkepartis Olaug Bollestad, som sier: "KrF har lagt opp til gi sorg en plass i systemet. Vi snakker om den sjokkfasen hvor det er vanskelig ta innover seg det som har skjedd."

Skal det virkelig vre slik at utfordringer vi mter i hverdagen som ikke er helserelaterte, og som ikke har noen bakgrunn i situasjonen p arbeidsplassen, skal gi rett til sykefravr og sykepenger?

Den politiske debatten om sykefravr i Norge har de siste 15 rene handlet om hvilken helsemessig behandling og tilrettelegging sykemeldte skal f, slik at de raskt kan komme tilbake til jobb - enten som friskmeldt eller i en situasjon hvor man kan opprettholde arbeidet mens man er syk.

I dag er alle partiene enige om opprettholde en god sykepengeordning, med 100 prosent kompensasjon. Nr halvparten av sykefravret skyldes andre forhold enn det som er helsemessig eller arbeidsrelatert, er det vanskeligere forsvare dette nivet.

utvide grunnlaget for rett til sykepenger til ogs gjelde forhold som ikkeer helserelatert, er ikke veien g.

Hvorfor er det hyt sykefravr blant gravide?

Hvis sykefravret blant gravide skal reduseres s er det bare en ting som m til: Arbeidsgivere og fastleger m ta seg kraftig sammen.

Sykefravrsdebatter - som jeg har en viss erfaring med - er alltid provoserende. Ta med ekstradimensjonen "blant gravide kvinner," s har du dynamitt. To danske forskere har pekt p at det er hyt sykefravr blant gravide, og oppsummert det med at "gravide sykmeldes for lett." Graviditet er ingen sykdom, sier danskene, og uansett hva man mener om sykefravrsnivet blant gravide: det er det vanskelig argumentere mot.

Samfunnsdebattanten Susanne Kaluza reagerer likevel p dette. Hun fler seg spyttet p, og noen ganger fr hun lyst til spytte tilbake. Graviditet medfrer for mange plager, og i tillegg er det en del arbeidsoppgaver man advares mot gjre mens man er gravid. Fair enough.

Men er det rett sykmelde en som ikke har varig nedsatt arbeidsevne, bare som flge av at en er gravid? Nei, selvsagt ikke.

Gjres det i likevel dag? Ja, utvilsomt.

Det betyr likevel ikke at gravide kvinner som Kaluza tar feil, eller for den saks skyld at gravide kvinner som egentlig ikke har s store plager, er laste for at fastlegen sykmelder. I urovekkende stor grad tror jeg det handler om arbeidsgivere som enten ikke har mulighet for tilrettelegging, eller som ikke tilrettelegger godt nok. Og det skyldes fastlegen som har s god brukserfaring med sykmeldingsblanketten at han eller hun ikke orker forholde seg til at det finnes en helt egen ordning for gravide som ikke kan jobbe p grunn av manglende tilrettelegging:

Svangerskapspenger.

Ordningen er til forveksling lik sykepengeordningen: Kompensasjonen er 100 prosent. Men i motsetning til sykepenger, s er det ikke et krav om nedsatt arbeidsevne for ta del i ordningen, det eneste som trengs er faktisk at det er vanskelig tilrettelegge arbeidsplassen for den gravide og at mangelen p tilrettelegging kan g utover fosterets ve og vel. Og det kan det jo vre mange grunner til at er vanskelig i visse tilfeller, bde gode grunner og drlige grunner.

Men problemet ser ut til vre at arbeidsgivere ikke tar p alvor det tilretteleggingsansvaret som faktisk er plagt dem gjennom arbeidsmiljloven. Det innebrer bde at en skal forberede en tilrettelegging fra tidlig i graviditeten, og at man skal underske og rapportere dersom det ikke er mulig med tilrettelegging. Jobber man et sted hvor man skal lempe kornsekker - og kun det - s kan eksempelvis tilretteleggingen vre krevende. Men denne forpliktelsen ser ut til flges i liten grad.

Nr det kombineres med fastlegens lettvinte holdning til utskrive sykmelding som forebyggende tiltak for gravide som faktisk er helt friske, samt ganske skremmende mangel p kjennskap til at ordningen med svangerskapspenger eksisterer, s har du noe av forklaringen p hvorfor sykefravret blant gravide er s hyt som det er.

Noen vil kanskje sprre hvor stort dette problemet egentlig er. Den gravide fr kompensasjonen sin. Arbeidsgiveren slipper tilretteleggingsansvar, og fastlegen gjr i det minste noe han kan, nemlig utskrive sykmeldinger. Er det s stort problem da?

Ja, det er det.

Det er et problem fordi det bidrar til undergrave sykmeldingssystemet, hvor det kreves en streng helsemessig begrunnelse for fravr. Det er et problem fordi det bidrar til bygge opp, og vedlikeholde et syn p at graviditet er gyldig sykmeldingsgrunn, noe som pvirker bde arbeidsgiveres motivasjon for tilrettelgging og den enkelte gravides motiasjon for jobb - selv nr det ikke er snakk om sykdom,

Det er ogs et problem fordi vi med en slik slepphendt praksis fr en statistikk som det ikke gr an forholde seg til, hverken nr det gjelder sykefravret eller hvor problemet reelt sett ligger. Dersom arbeidsgivere og fastleger bruker ordningen med svangerskapspenger i de tilfellene hvor den gravide ikke har nedsatt arbeidsevne, s vil vi ndvendigvis ogs ha et bedre grunnlag for peke p utfordringer bedrifter har p tilretteleggingssiden og vurdere virkemidler som kan bte p disse problemene. Nr i stedet veldig mange feilaktig sykmeldes, s er det alts sykefravret som holdes hyt, og virkemidler i sykefravrsarbeidet som m styrkes.

Verst er det likevel for den gravide, som bruker opp av sine rettigheter til sykepenger, i stedet for alts ha en inntektssikring som ikke har den effekten.

Jeg er ett hundre prosent sikker p at dersom arbeidsgivere og fastleger hadde tatt seg bryet med sette seg inn i hvilke ordninger som er tilgjengelige for gravide kvinnernr det gjelder tilrettelegging og inntekssikring, s hadde det registrerte sykefravret blant gravide vrt lavere.

Kanskje hadde da debatten i stedet handlet om mangelfull tilrettelegging p arbeidsplassen i stedet for at de som reelt sett er syke og har en nedsatt arbeidsevne, opplever f "moralske pekefingre fra Danmark i ansiktet," slik Susanne Kaluza sa p Dagsnytt Atten i dag.

Det handler kort og godt om at de som er ansvarlige i systemet; arbeidsgivere og fastleger, m ta seg sammen.

One last call from the bar, Mr. Stoltenberg

Jens Stoltenberg gjr som Thorvald gjorde p 1980-tallet: Nr den politiske arenaen en er valgt til nasjonalt blir for kjedelig, s kan tiden like gjerne brukes internasjonalt.

Etter ha tapt kampen om regjeringsmakten ser det ut til at opposisjonsleder Jens Stoltenberg m ske utenlands for finne interessant arbeid. Etter utnevnelsen som FNs klimautsending hsten 2013, kom nyheten i gr om at Stoltenberg fr klima-fri fra arbeidet sitt p Stortinget, slik at han kan reise verden rundt i stedet for gjre jobben han er valg til av folket.



Naturlignok har ikke saken ftt srlig oppmerksomhet, presentert mens Nord-Trndelag sto i flammer og samtidig som Arbeiderpartiet forberedte sprsml om regjeringens forslag til reservasjonsmulighet for fastleger. Men kanskje burde den f det, nr brannen er slukket - bde den som angr mange rammede i Flatanger, og den som gjelder regjeringen.

For hva er det egentlig vre stortingsrepresentant, hertil ogs leder av opposisjonen og leder av landets strste parti?

N ligger ikke jeg vken om nettene og frykter for hva som skjer med Arbeiderpartiet i Stoltenbergs fravr, som hvor forsvidt hverken omfang eller varighet er klargjort. Blir fravret omfattende og langvarig, s skal det bli spennende se p maktkampene som vil fylle tomrommet bak Stoltenberg. Det burde likevel interessere pressen hvordan vr tidligere statsminister, som har bedyret at han gjerne vil vre statsministerkandidat ogs i 2017, egentlig har tenkt til utve sin opposisjonsrolle nasjonalt.

For Jens Stoltenberg gr man ett skritt lenger for legge tilrette for at han bde kan vre opposisjonsleder og internasjonal utsending: Man gjr permisjonen tidsuavhengig, og med uavklart utfall. Stoltenberg kan i realiteten komme og g i landets nasjonalforsamling slik han selv vil.

Han kan jo ikke forvente at regjeringen utelukkende skal g for gjenbruk av strategien rundt reservasjonsretten. Og det er nok av viktige sprsml som skal reises og reformer som skal begynnes, reformer hvor Arbeiderpartiet ikke bare er nsket til vre med p laget, men ogs hvor partiet selv har interesser. Selv for en som ikke stemmer p partiet s er det bedre med et Arbeiderparti som ledes enn at landets strste opposisjonsparti skal vre som en frerls hund.

Pliktene som kommer til skjtte vervet som stortingsrepresentant er ellers grunnlovsfestet, og det er svrt sjeldent at Stortinget omgr grunnloven for innvilge langvarig permisjon fra mteplikten. de f gangene det har skjedd, senest med nvrende Utenriksminister Brge Brende da han ble direktr i World Economic Forum i 2008, har permisjonen vrt permanent. Og omdiskutert har det alltid vrt, fordi dette pner for sterk forskjellsbehandling av valgte stortingsrepresentanter.

For Jens Stoltenberg gr man ett skritt lenger for legge tilrette for at han bde kan vre opposisjonsleder og internasjonal utsending: Man gjr permisjonen tidsuavhengig, og med uavklart utfall. Stoltenberg kan i realiteten komme og g i landets nasjonalforsamling slik han selv vil. Stortingspresident Olemic Thommessen sier dette er i nasjonens interesse.

Det er det ikke sikkert velgerne til Arbeiderpartiet er enig i.

Det sies at Thorvald Stoltenberg, etter ha tapt kampen om bli Ordfrer i Oslo i 1983, befant seg mye i "bydel 41" i sin periode i Oslo Bystyre. Bydel 41 var da kallenavnet for "verden utenfor Oslo," ettersom Oslo den gang hadde hele 40 bydeler (!). Og verden utenfor Oslo betd for den slagne ordfrerkandidaten til Arbeiderpartiet den internasjonale, politiske arena.

Som far, s snn, der, alts.

Navarsete i offerrollen

For ta et oppgjr med mistenkeliggjringskulturen i Senterpartiet setter partilederen ut en mistanke mot alle medlemmene i et utvalg hun selv har vrt med nedsette. Det m vre rekord i inkonsekvent lederskap.

Det er sjelden kost nr en partileder gr ut p direktesendt radio og sier at hun vil "ryke ut partifeller som lekker," slik Navarsete gjorde i Politisk Kvarter p NRK P2 i dag. Det er nok fordi de aller fleste ledere vet at lojalitet er noe som bygger p tillit. Og at tillit ikke er noe en fr eller har krav p, men noe en gjr seg fortjent til.



Evalueringsutvalget i Senterpartiet har omtalt Navarsetes lederperiode som en kontinuerlig krisehndtering. Det er ualminnelig sterk kost. Navarsetes svar p dette er finne kilden til hvorfor rapporten ble omtalt i media fr grsdagens offentliggjring. Lekkasjene er nemlig "verre enn tillitskrisen i ledelsen" i partiet, som Navarsete svarte p direkte sprsml fra VG. For partiet, vel og merke.

"- Den som har lekket til VG br vre modig nok til st frem. Vi vet at det var ni personer som hadde denne informasjonen. I dag er alle mistenkt."

I dag er alle mistenkt!

Etter ha ledet partiet i mer enn fem r er det alts p tide ta et oppgjr mot en mistenkeliggjringskultur i eget parti. Lekkasjer er illojalt, mener Navarsete. Ja vel. Men heller ikke lekkasjer oppstr i et vakum. Eller av pur "vondskap," slik Navarsete oppgitt skrev p Facebook forrige helg (eller develskap, som det frst sto). Lekkasjer og mistenkeliggjring er som oftest et symptom p et mye strre problem:

Tillitskrise.

Har man ikke tillit, s kan man ikke forvente lojalitet. Og har man ikke en organisasjon hvor det er tillit og lojalitet, s er det vanskelig se for seg vekst. Da hjelper det drlig at Navarsete plasserer seg selv i offerrollen og skal ta et oppgjr med de "illojale." Som leder er det direkte ukledelig forske fremst som et offer, og det er noe Navarsete burde vite etter flere drlige erfaringer med nettopp innta offerrollen.

Nr Senterpartiet n skal fjerne symptomene i stedet for ta tak i problemene m bare bety at arbeidet til evalueringutvalget har vrt ffengt.

Tillit er noe en gjr seg fortjent til. Lojalitet vil flge i kjlvannet av tillit. For Navarsete br vel dette vre det viktigste problemet ta tak i.

For partiet, vel og merke.

Kapitalist: Led deg inn i stiftelse

Det er ikke rart man synes Olav Thon er en tufs dersom man egentlig er for at staten bare burde konfiskert hele formuen hans.

Selv om Norge er i verdenstoppen nr det gjelder rikdom er likevel ikke landet fullspekket med kapitalister. Det er et problem, frst og fremst for norsk, privat eierskap i nringslivet. Nr Olav Thon denne uken valgte gi hele sitt eierskap i Olav Thon Gruppen AS - en formuesverdi p rundt 25 milliarder kroner - til en stiftelse er dette noe som vil sikre at dette private eierskapet forblir p norske hender. Det betyr at eierskapet ikke splittes opp, deles, selges - kanskje til utlandet, slik at norske arbeidsplasser forsvinner.



Thons arv burde vre et eksempel til etterflgelse for andre kapitalister i Norge. Pussig nok mter avgjrelsen hans likevel kritikk. Den mest surmaga kritikken kommer fra ytre venstre, i form av kronikken Mmir Kristjnsson skrev p NRK Ytring i gr:

I realiteten planlegger han en gigantisk skatteflukt i det hinsidige.

Skatteflukten som psts henger sammen med at beskatning av stiftelser er lavere enn beskatning av enkeltpersoner og formue. Pengene er ingengave, mener Kristjnsson - statens inntekter blir tross alt redusert.

Statens inntekter? Dette handler da ikke om statens inntekter. Dette handler om hvordan en livsoppbygget formue skal disponeres etter Thon selv ikke er her til passe p. Det er ikke statens penger det er snakk om i utgangspunktet, det er Thons. Og mten han sikrer formuen p er srge for at pengene gr til styrke eierskap innenfor de sektorene som Thon selv er opptatt av. I tillegg kommer det til gode for allmennyttige forml, som en del av stiftelsens samfunnsengasjement (men bare 50 - 100 millioner, som noe har uttrykt det).

DN deler neppe Kristjnssons eiendommelige syn p privat eiendomrett og privat eierskap, men nr en avis som presumtivt er opptatt av privat eierskap, langsiktig nringspolitikk og forutsigbare rammevilkr, legger seg p en ytre venstre-tolkning er det grunn til rope varsku.

Men 50 millioner m da uansett vre noe glede seg over, spr Kristjnsson, fr han selv svarer kort og godt; nei:[...] ikke for oss som er opptatt av veier, sykehjem og skoler. Ved overfre eierskapet til en stiftelse, unndrar Olav Thon Gruppen AS seg formueskatt.P den ene siden er alts Krtisjnsson mot kapitaliser - ellerde superrike som han har skrevet bok om - generelt. P den andre siden er det alts skatteunndragelse om en kapitalistisk, superrik 90-ring gir bort formuen sin til en stiftelse.

Dette kunne saktens blitt forbigtt i stillhet om det kun var fra ytre venstre man hrte klagingen. Men ogs Dagens Nringsliv gjr samme tilnrming til Thons arv, nr det psts at Olav Thon kutter skatteregningen med 70 mill. DN deler neppe Kristjnssons eiendommelige syn p privat eiendomrett og privat eierskap, men nr en avis som presumtivt er opptatt av privat eierskap, langsiktig nringspolitikk og forutsigbare rammevilkr, legger seg p en ytre venstre-tolkning er det grunn til rope varsku.

Og til minne om at man ikke betaler skatt p formue man ikke lenger besitter. Thons formue ble overfrt stiftelsen for to dager siden.

Det er ogs verdt minne om at virksomhetene den nye stiftelsen eier, fortsatt vil bidra til verdiskaping og sysselsetting i norske arbeidsplasser - og derav skatteinntekter. I lang tid fremover. I flge Mmir Kristjnsson er dette et netto tap for fellesskapet.

Jeg derimot mener Norge trenger flere kapitalister som Olav Thon. Jeg vil at flere som har bygget seg opp verdier over et langt yrkesliv, nsker fordele sin arv p en mte som sikrer det private eierskapet, som sikrer norske arbeidsplasser og dermed srger for skatteinntekter til fellesskapet i lang tid fremover - ja, gjerne inn i evigheten.

Norske kapitalister br ledes inn i stiftelse.

Bomskudd

Fremskrittspartiet br takke TV2 for bomometeret.

I valgkampen gikk Fremskrittspartiet hyt p banen og sa partiet ville fjerne bommene som hver dag krever inn millioner av kroner fra norske bilister. Spass hyt at det var fortjent da TV2 i forbindelse med regjeringsskiftet opprettet et eget bomometer p sine nettsider. Fra regjeringsskiftet og til i dag s har det blitt krevet inn mer enn n milliard kroner i bompenger. En milliard!



Eller - "med Fremskrittspartiet i regjering har det blitt innkrevet n milliard i bompenger," som det ogs kan fremstilles, for understreke at partiet ikke leverer. Opposisjonen griper tak i dette psttte lftebruddet med et begjr som vitner om svak blodtilstrmning til det tenkende organ. Tidligere regjeringspartier vet at en ikke br endre alt over natten, de vet at det ikke er lurt - uavhengig av om en er enig i endringen eller ikke. Det mest platte uttrykket for dette kom med opposisjonsleder Jens Stoltenbergs utilslrte populisme til Fagforbundets landsmte, da han eksemplifiserte forskjellen p den rdgrnne regjeringen (eller kanskje bare Arbeiderpartiet?) og den blbl regjeringen med Fremskrittspartiet: "Vi bygger landet, de bygger bomstasjoner."

Bare mens dette innlegget er skrevet er det samlet inn mer enn 200 000 kroner i norske bomstasjoner.

Det blir ikke bedre enn det.

Ikke mer usant heller. Saken er jo at de bomstasjonene som bygges i dag, eller som i dag ble vedtatt i Stortinget, er prosjektert og foresltt gjennom den nasjonale transportplanen som Stoltenbergs regjering fremmet. Det kan ikke herske spesielt mye tvil om at Fremskrittspartiet var mot dette da transportplanen ble vedtatt i juni. Det kan heller ikke herske srlig tvil om at Fremskrittspartiets styrke i det nye Stortinget ikke tilsier et endelig adj med bompengefinansiering av norske veier.

Dette vet Stoltenberg, og dette vet TV2.

Men vet de egentlig hvor viktig sak bompenger er for folk flest, og dermed for Fremskrittspartiet? Bomometeret kommer til vre gull verdt for partiet, nr det skal synliggjre hvor enormt med penger det faktisk er snakk om at trekkes inn fra norske bilister. Synliggjringen skjer i tillegg p en slik mte at folk flest lett kan flge med - og opinionsdannelsen rundt bompengesprsmlet blir strre, ikke mindre av dette. Sjansen for at Fremskrittspartiet skal vinne ytterligere frem med sin politikk p dette omrdet er dermed stor.

Takket vre TV2.

Hittil har regjeringen fjernet kravet om bompengefinansiering i flere planlagte prosjekter. Prosjekter hvor de administrative kostnadene var enormt hye, spass at innkrevingen ikke var videre lnnsomt. I Politisk kvarter i dag erkjente til alt overml Arbeiderpartiets Eirin Sund at det fantes noen "drlige bompengelsninger." Flere slike prosjekter finnes, og flere nyheter om at regjeringen fjerner bompenger vil komme.

Samtidig bidrar TV2 med kjrkommen direkteinformasjon om hvor mye bompenger som er innkrevet siden 16. oktober.

Og hvor raskt!

Bare mens dette innlegget er skrevet er det samlet inn mer enn 200 000 kroner i norske bomstasjoner.

Blindebukk

Den som sier at historien ikke gjentar seg tar feil. Bare se p politikerne.

g fra regjering til opposisjon er krevende. En ting er at man jo har tapt valget, og snn sett sikkert sliter med litt sret re. En annen ting er at man penbart har glemt hva som gjr at opposisjonen noen ganger vinner valg. Man famler i blinde, kritiserer regjeringen for skalte lftebrudd, dog om lfter opposisjonen egentlig burde vre glad for at ikke gjennomfres da den er uenig. Man tar omkamp p saker som helt tydelig er avklart at ikke kan vinnes, og man henger seg opp i saker som ikke lenger engasjerer hverken opinionen eller media. Man opptrer som blindebukk og etterhvert klarer man ikke en gang engasjere egne medlemmer og tillitsvalgte.

Det er mye vi kan si om rentesprsmlet, men noen stor vinnersak blant velgerne ble det aldri de frste rene Hyre var i oppsisjon etter 2005.

Snn var det med Hyre de frste rene etter valgnederlaget i 2005, da jeg jobbet der. De rdgrnne ble kritisert nord og ned for lftebrudd - alts saker hvor politikken heldigvis var mindre sosialistisk enn det man kunne frykte med Sosialistisk Venstreparti i regjering. Vi kritiserte for manglende bevilgninger til fattigdomsbekjempelse, selv om budsjettene beviselig kte. Joda, vi var uenig i noen av tiltakene, men la oss vre rlige: Det var ikke grunn til hyle s hyt. Jeg husker ogs vi forelsket oss i sprsmlet om renten. Det er mye vi kan si om rentesprsmlet, men noen stor vinnersak blant velgerne ble det aldri de frste rene Hyre var i oppsisjon etter 2005.




I valgkampen husker jeg de borgerlige partiene advarte de davrende regjeringspartiene mot utelukkende kjre p med skremselspropaganda. Det var forskt fr, men funket veldig drlig. N ser det faktisk ut som om de samme partiene - n i opposisjon - nsker kopiere strategien Hyre hadde de frste opposisjonsrene ogs. Et vennligsinnet rd: la det vre.

Hva med bruke tiden p saker hvor SV faktisk kan gjre en forskjell?

Blant annet skal SV og Audun Lysbakken ta omkamp om DLD. P ett eller annet vis mener Lysbakken det er naturlig forvente at Fremskrittspartiet skal ta den fighten som SV ikke klarte selv i regjering. Det er selvsagt sympatisk bli husket for vre mot DLD, men hva er det Lysbakken tror han og partiet har vinne p dette?

Flertallet som vedtok DLD av Hyre og Arbeiderpartiet eksisterer fremdeles. Det er endatil blitt styrket.

Hva med bruke tiden p saker hvor SV faktisk kan gjre en forskjell?

Eller kanskje til og med vinne noen nye velgere. Akkurat det ser det jo ut til vre en behov for.

IA virker ikke - leve IA

Konsesusen om IA-avtalens fortreffelighet er s sterk at selv ikke mer enn ti rs manglende resultater vil bidra til endring.

I Dagsavisen i dag "stempler" riktignok den nye Arbeids- og sosialministeren IA-avtalen som "mislykket:" "Vi ligger langt etter p delml to [inkludering av funksjonshemmede] og delml tre [ke gjennomsnittelig avgangsalder fra arbeidslivet]]. Men vi har ogs langt igjen g p delml n [redusert sykefravr], sier arbeids- og sosialminister Robert Eriksson til Dagsavisen." Etter mer enn ti r med en avtale som ikke har bidratt til n overordnede mlsetninger for at flere mennesker i yrkesaktiv alder faktisk skal jobbe, er likevel resepten fornye IA-avtalen.



I den forslaget til statsbudsjett for 2014 i Arbeidsdepartementet (levert av den rdgrnne regjeringen) str at sykefravret er redusert siden avtalen ble forlenget i 2010, men samtidig at "det ikke er grunnlag for vurdere om dette har sammenheng med tiltak i IA-avtalen." Samtidig har sysselsettingen av personer med nedsatt funksjonsevne gtt ned. Alts den stikk motsatte utvikling enn den man siden 2001 har hatt som ml gjre noe med.

IA-avtalens viktigste funksjon ser ut til ha vrt legge lokk p en fornuftig debatt rundt hvordan arbeidslivet og velferden skal utvikles.

Hver gang det de siste rene har dukket opp en diskusjon rundt sykefravret, s har svaret - frst fra de rdgrnne, men siden ogs fra enkelte i de borgerlige partiene - vrt at det ikke er behov for gjre noe med sykelnnsordningen, ettersom "sykefravret er redusert i avtaleperioden" (dog kning i 2012). Dette beviste visstnok at IA-avtalen virket. Dermed ikke grunnlag for debatt, heldigvis, for dette er jo kontroversielle sprsml.

Men politikerne har nok av dokumentasjon p at IA-avtalen har begrenset, om noen effekt.



I en kommentar fra Arnstein Mykletun, som ledet det regjeringsoppnevnte utvalget som i 2010 ga forslag om hvordan sykefravret kunne reduseres, s illustreres det at sykefravret i bedrifter som er med i IA-samarbeidet er pfallende likt det som er i bedrifter uten IA-avtale. Eneste forskjellen er i grunn at de bedriftene som ikke har IA-avtale har systematisk lavere sykefravr. Dette kan det vre flere grunner til, men det interessante er alts at utviklingen - nedgang og oppgang - er noe som ser ut til flge andre tendenser enn politikernes gode intensjoner om hvordan sykefravret skal reduseres.

Er det grunn til frykte at IA-samarbeidet legger en demper p den politiske debatten om arbeids- og velferdssprsml, avslutter Mykletun sin artikkel med.

Svaret p dette er opplagt ja.

IA-avtalens viktigste funksjon ser ut til ha vrt legge lokk p en fornuftig debatt rundt hvordan arbeidslivet og velferden skal utvikles.

Vi vet at vi i fremtiden vil vre avhengige av at flere mennesker i yrkesaktiv alder deltar i arbeidslivet. Vi vet at IA-avtalen ikke har bidratt til en ndvendig positiv utvikling p dette omrdet i mer enn ti r. Det kan se ut som om det er konsensus om to forhold:

Velferdsstaten er ikke brekraftig.

Og vi gjr ingen ting med det.

Heikki Holms - krysser ikke Rubicon

Vil Heikki Holms skrinlegge produksjon av tullete sprsml i lys av perspektivmeldingen, nr lesing og ribbensbrudd som flge av latterkule kan fre til sykmelding, og dermed true brekraften i velferdsstaten?

Det er ikke helt som da Julius Csar krysset Rubicon, nr Heikki Holms n har krysset Studenterlunden for bli opposisjonspolitiker igjen.

Heikki Holms er mot sndagspne butikker. Og han er sterkt for at samfunnet, bde nasjonalt og internasjonalt skal bli mer klima- og miljvennlig. I tillegg er han, som de fleste andre, rystet over nyhetene fra tyfonutsatte Filipinene. Ingenting av dette er direkte oppsiktsvekkende, for min del er jeg riktignok sterk tilhenger av sndagspne butikker, men lever fint med at sosialister er uenig med meg i det. Men det er likevel i overkant spesielt knytte disse sakene til hverandre p den mte som den tidligere statsrden fra Sosialistisk Venstreparti gjr:

Normalt er det koallisjonen av kristenfolk og fagbevegelse som kjemper mot at folk skal ha anledning til handle p sndager. Men n skal vi jaggu legge til et moralsk predikativ ogs. Glemte du kjpe inn alt til sndagsmiddagen, og har behov for matflte til sausen? Tenk deg om, hvis det blser opp til storm er DU skyldig dersom menneskeliv gr tapt!

Rett skal vre rett: Sprsmlet, som var ment for dagens sprretime i Stortinget ble trukket av Holms i gr, selv om det fremdeles ligger p Stortingets nettsider. Men skal det virkelig vre snn at politikere skal kunne fremsette en hvilken som helst pstand, som forutsetter sammenhenger som er mildt sagt meningslse slik som dette? Nei.

I en tid hvor debatten i raser om viktige og grunnleggende forhold som inkludering vs. rasisme, sprsml om hvordan overordnede og langsiktige perspektiver vil ramme inn samfunnsutviklingen p sentrale omrder som konomi, klima og sysselsetting, da forventer jeg faktisk at politikere ikke henfaller til denne typen utilslrt populisme. Som endatil ikke har et snev av rimelig og rasjonell sammenheng, selv ikke nr en legger godviljen til.

Det kan dog vre underholdene. Da jeg leste sprsmlet frste gang s lo jeg s hardt at jeg nesten pdro meg ribbensbrudd. Kanskje burde jeg sprre Holms om han kunne slutte stille sprsml som penbart ville frt til sykmelding og dermed bidratt til svekke brekraften i velferdsstaten?

Politikere jobber i holdningsbransjen. Ikke i underholdningsbransjen. Og den tidligere statsrden har selvsagt rett til knytte sammenhenger andre overhodet ikke ser, men det bidrar ikke til heve interessen for politikk generelt. Derfor br han la det vre.

At det kanskje heller ikke bidrar til heve interessen og oppslutningen om SV, derimot, er til leve med.

Politikk - minutt for minutt

Medienes dekning av norsk politikk i et valgr er oppsiktsvekkende ensrettet og grunn.

En tenkt situasjon i valgkampen: VG lanserer snart den ferskeste meningsmlingen. Hver dag kunne faktisk VG presentere nye tall som kunne gi en forventing om valgresultatet. Sammen med TV 2, som hadde daglige mlinger i sluttfasen, og andre mediers tilsvarende mlinger ble Norge oversvmmet.

Dermed druknet ogs det politiske ordskiftet, til erstatning for kommentarer om hva akkurat denne mlingen betyr. Dette betyr at Erna Solberg opplever motvind, kunne vi kanskje hre, med en oppflging om hvorvidt dette hadde betydning for valgresultatet. Som regel kunne man si at det fremdeles var mye som var uklart.

Ingen ting er klart fr allting er klart,sa Erna Solberg.Og det var alt fra Nydalen,sa mediene. Hver dag!

Ja, faktisk var alt uklart! Valget var ikke avholdt enda. Og med medienes meningsmlingsmani hadde vi nesten glemt hvorfor vi hadde valg og hva som var i ferd med skje. I stedet ble vi presentert for minutt-for-minutt-journalistikk a la Hurtigruta. Men det fungerer bedre for norsk natur enn politikk.



Det er underlig hvor lite dekning det var av rsakene til at den rdgrnne regjeringen s ut til g p et valgnederlag. Joda, hyresiden vant ogs som flge av de kende forventningers misnye med den til enhver tid sittende regjering. Samtidig: nr valgresultatet viser at de fire partiene som ga landet en ny regjering fikk hele 96 mandater bak seg, s snakker vi ikke om et tilfeldig, drlig valgresultat for Arbeiderpartiet og stttepartiene. Vi snakker om et valgskred. Hvor var dekningen av dette?

Og ikke minst: Hva betyr dette for Norge? For frste gang sitter Fremskrittspartiet i regjering. Hva betyr dette for norsk politisk utvikling?

Dette fikk mediene anledning til fordype seg i da Hyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre satt seg sammen i Nydalen for sondere. Ingen skal si at ikke mediene var opptatt av dette, der de satt fjetret som sndagsskolebarn p juletrefest for flge pressekonferansene. Ingen ting er klart fr allting er klart, sa Erna Solberg. Og det var alt fra Nydalen, sa mediene. Hver dag! Men hvor var analysene over hva det nye flertallet ville bety for befolkningen?

Hva betyr det at Hyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre over lang tid har bestemt seg for at det fr vre nok sosialdemokrati for en god stund fremover? Av medienes dekning kan man f inntrykk av at dette bare handler om strategi og taktikk fra partienes side. Det er en like meningsls tilnrming som det er si at det ikke er merkbart at SV har sittet i regjering i tte r.

At landet har et borgerlig flertall som ikke bare er stort, men som ogs har et nske om samarbeide seg i mellom, er historisk. Som Hyre-mann er jeg nesten fristet til si at det er fullfrelsen av Hyres drm om borgerlig samling. Men det er ikke Hyres borgerlige samling ? det er fire partier som har gjort noe s unikt som kontraktsfeste samarbeidsformen mellom regjering og storting, som har forankret et omfattende verdisyn som skiller partiene fra venstresiden, og som har flere konkrete samarbeidsprosjekter de nsker gjennomfre i perioden.

Dette har aldri fr skjedd i norsk politikk.

Dekningen gir likevel inntrykk av at dette nrmest er vanlig. Dermed mister vi ogs oversikten og bakgrunnen for mene noe om hvordan politikken kommer til vre i rene som kommer. Og nei, Kristelig Folkeparti kommer ikke til la seg lokke av Jonas Gahr Stres opposisjonsmilliarder i finanskomiteen. Venstre kommer ikke til la se vippe av pinnen bare fordi at det tidligere s petroleumspotente Arbeiderpartiet kler seg i grnn klimadrakt. De borgerlige partiene vil samarbeide, fordi de har vrt holdt utenfor politisk pvirkning i tte r. Og fordi partiene er enige, om mye.

Hva s med regjeringsdannelsen? Nok en gang er den en skrivende saueflokk som stormer rundt. Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren har twitret om homoeventyr. Det er selvsagt viktig. Men kan vi f.eks. vente oss noen politiske endringer i familiepolitikken? Si det.

Hun har ftt en tff start, kan vi hre fra kommentatorene. Ja, bli utsatt for statsrdsjakt fr man en gang har rukket heve maksprisen i barnehagene er ganske tft. Men i sin dekning av norsk politikk burde kanskje noen reist sprsml om hva regjeringspartiene og samarbeidspartiene vil nr det gjelder langsiktige og overordnede utfordringer. Som hva som vil vre resultatene av partienes helsepolitikk. Hvordan nringslivet kan utvikle seg med ndvendige skatteletter. Og hva samfunnskonsekvensene av en ny veipolitikk vil bli.

For dette var faktisk blant hovedsakene til de partiene som i dag har makta i landet, i valgkampen. Men det var det ingen i mediene som fikk med seg.

Zoome inn p fokus

Hva galt har uttrykket "oppmerksomhet" egentlig gjort, for bli erstattet av det fremmedgjrende begrepet "fokus"?

I flge Retriever er det 363 artikler med fokus i dag, men bare 200 artikler med oppmerksomhet. Eller, rettere sagt: Artikler som beskriver noe hvor ett av disse begrepene blir brukt. Selv om vi er et bebrillet folkeslag, og flgelig kanskje m sl av noe for dekning av optiske nyvinninger, s er det rart at vi bytter ut et uttrykk som bde er presist og gjenkjennelig, med et lneord fra optikken som brukes p en mte og i et omfang som bde er upresis og fremmedgjrende.

Jeg holder ikke pusten i pvente av en forholdsfri budsjettfremleggelse nr Stoltenbergregjeringen legger frem sitt siste statsbudsjett den 14. oktober.

I politikken er det ofte snn at dersom en har lite melde, s dyttes ord og formuleringer inn for gi inntrykk av det som sies er meningsfylt. Ofte gr det regelrett over styr, noe bruken av "i forhold til" kan vre et eksempel p. I dag er det mye som er i forhold til. Jernbanesatsning, for eksmpel. Nr regjeringen legger frem statsbudsjett kan det ofte meldes om rekordinvesteringer i forhold til jernbane. Eller vei. Det at "i forhold til" egentlig er sammenligne en ting med en annen, virker uviktig. Jeg holder ikke pusten i pvente av en forholdsfri budsjettfremleggelse nr Stoltenbergregjeringen legger frem sitt siste statsbudsjett den 14. oktober.

Jeg vet ikke om det er politikkens skyld at vi ogs har blitt verdensmestre i fokus.

"Balansen mellom noe gjenkjennelig og studier av selve materialet, og arbeidet mellom det, har hele tiden vrt et fokus (...)" kunne Gudbrandsdlen Dagningen melde i dag, i anmeldelsen av "nok en overbevisende utstilling" ved Lillehammer Kunstmuseum. Man skal vre skarpsynt i betraktningen av god kunst.

Ditt Oslo kan i dag melde om at Helsestatsjon for ungdom i Oslo har hatt "(...) bred fokus p seksuell helse (...)." Det hres selvsagt bra ut, men hva er bred (eller bredt) fokus? Brukt i rett fortand betyr jo fokus at noe er viktigere enn noe annet. I den grad man skal bruke begrepet, s er det vel riktigst si sterkt fokus?

Man skal aldri undervurdere folkets evne til se det beste i andre, men jeg er i tvil om det er normalt g rundt og forholde seg til optiske metaforer i dagliglivet virkelig er detfolk flest vil ha fokus p.

Eksemplene kunne vrt flere, men svidt jeg forstr s er det veldig mye som i dag skal vre i, eller ha fokus. Hvis det er massevis som skal vre i, eller ha fokus, s er det ganske mye en skal ha oversikt over. Det blir ikke bedre med hybriden "bredt fokus." Vi skal alts ha en vid ramme hvor det er veldig mye som skal ha fokus. Faren er stor for at det blir uklart, litt snn som sprket blir nr det blir for mye politikersprk. Siden det man egentlig mener er oppmerksomhet, s burde man kanskje heller bare si det. Eller prioritering, som jo betyr at noe faktisk er viktigere enn noe annet. Hvis det er det man mener. Og skulle bli slik at en trenger klamre seg fast til et optisk uttrykk for finne fast grunn nr en uttaler seg, s kan jo det - pussig nok - lite brukte begrepet "zoome inn" tas i bruk.

Ogs p nynorsk er det fokus i stedet for merksemd. P NRKs nettsider kan vi lese om at"Det er mykje fokus i Norge p at sentrumspartia vegrar seg mot g inn i regjering med Frp og Hgre, og vegringa er ikkje noko mindre i tyske SPD. Tvert i mot." N kan man sprre seg hvorfor SPD vegrer seg s mot g i regjering med Frp, selvsagt, men som de fleste vil skjnne er dette sitatet tatt fullstendig ut av sin sammenheng.

Man skal aldri undervurdere folkets evne til se det beste i andre, men jeg er i tvil om det er normalt g rundt og forholde seg til optiske metaforer i dagliglivet virkelig er det folk flest vil ha fokus p.

Et rtips

Borgerlig flertall. Hyre strste parti. MDG kommer inn. SV kommer under sperregrensen.

Valgdagen er ikke bare dagen hvor politikere og partier fr sin tillit ml av velgerne. Det er ogs dagen da forstsegpere fr vist om de egentlig forstr seg p noe. Mens partiene m leve med resultatet fra dagens valg i fire r, kan forstsegpere leve fint med at det meste er glemt etter kort tid.



Som Hyremann legger jeg bde hodet og hjertet p blokka, og gir et rtips p hva jeg tror valgkvelden og natten vil bringe av resultater. Tipset er forsvidt to uker gammelt, levert i en intern tippekonkurranse p jobben.

For det frste, og minst oppsiktsvekkende: Alle opinionsmlinger tyder p at det rdgrnne flertallet ryker i kveld. Jeg tipper et borgerlig flertall, som er avhengig av alle de fire borgerlige partiene.

For det andre: Jeg tror Hyre blir strste parti. I dette sprsmlet innrmmer jeg at jeg tipper med hjertet mer enn med hjernen. Det er godt mulig jeg hadde tippet annerledes om jeg skulle tippet i dag, og ikke for to uker siden. Utviklingen p meningsmlingene har vist at Arbeiderpartiet har styrket seg og Hyre har kjlt ned fra hye tall ved inngangen til valgkampen. Men avgjort er det ikke, avstanden er fremdeles ikke veldig stor. Mye avhenger av om Arbeiderpartiet har lykkes med f gjerdesitterne til g og stemme.

For det tredje: Jeg tror Miljpartiet de Grnne kommer inn p Stortinget for frste gang. Det er mulig dette virket enda tydeligere for to uker siden enn i dag, meningsmlingene har vist at partiet muligens har falt litt av i innspurten. Samtidig er mitt inntrykk at partiet har gjort det s bra at i alle fall et mandat fra Oslo skal vre innen rekkevidde. Det blir spennende se om MDG klarer komme over sperregrensen. Gjr de det er det historisk.

For det fjerde: Jeg tror SV kommer under sperregrensen. Her skal jeg innrmme at det s mer dystert ut for to uker siden enn det kanskje gjr i dag, og jeg innser at det kanskje ogs her er hjertet som tipper, ikke hjernen. SV har i mine yne klart heve seg mot slutten av valgkampen. Srlig str det respekt av innsatsen til partileder Audun Lysbakken, som har hatt gode opptredener i de store debattene, selv om han drukner litt i oppmerksomheten mellom de to store partiene.

For det femte: Jeg tror ikke Rdt kommer inn p Stortinget. Etter 8 r med SV i regjering er det egentlig oppsiktsvekkende at ikke Rdt i sterkere grad har klart ke sin oppslutning tilstrekkelig til sikre et mandat. Strategien om vre "mest mot hyresiden" har begrenset virkning nr partiet fr s lite oppmerksomhet. Trolig burde Rdt i sterkere grad markert seg som det eneste reelle alternativet til venstre for Arbeiderpartiet. Nr det er sagt: Bjrnar Moxnes gjorde en god innsats i partilederdebatten p NRK, og markerte seg der som ei tydelig vaktbikkje for alle som vil holde den rdgrnne regjeringen i ra.

Til sist lner jeg tidligere Hyreleder, avdde Jo Benkows ord om partivalg: Jeg velger Hyre, fordi det er det partiet som best sikrer meg retten til vre annerledes.

Meningsmlingsjunkie

Det er ikke bare sonderinger om en ny regjering som starter 10. september. En rekke politiske nerder m trolig ogs p rehab for ha inntatt en for stor dose av valgkampers hotteste narkotikum: Meningsmlinger.

- Nei, for min del virker motgang motiverende. Det er mange dager igjen til valget, og de fleste bestemmer seg ikke fr i siste liten.

Snn kommenterte stortingsrepresentant Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet en lokal mling i Nord-Trndelag i midten av august. Mlingen viste at Eriksson, som har vrt p Stortinget siden 2005, l an til miste plassen sin. Det er en programformulering. Andre kunne pekt p at det er et potensial for styrke seg. En mer selvkritisk variant hadde vrt si at partiet hittill ikke har lykkes godt nok med fortelle velgerne hvorfor de skal stemme - i dette tilfellet - Fremskrittspartiet. Men det sier selvsagt ingen.

Motgang motiverer alts. Hva da med medgang?

Med det vell av mlinger fra ulike byrer kan partiene oppleve kommentere bde gode og drlige mlinger p samme dag. Der man ett sted snakker om motivasjon, svarer man et annet sted at mlingen viser eller bekrefter at partiet er i fremgang. Forvirrende? Ganske.

Som hale p det hele kommer kommentariatet. De har gode dager, srlig n nr det er daglige mlinger i bde VG og TV2. Dermed kan f.eks. Stein Kre Kristiansen daglig fortelle hva slags valgvind som blser, basert p ofte marginale endringer.

  • Dette viser at Arbeiderpartiet mobiliserer, som en tenkt kommentar til en svak kning.
  • Dette viser at Arbeiderpartiet ikke lykkes med mobilisere tilstrekkelig, som en tenkt kommentar noen dager senere som viser en svak nedgang.

Lar flere usikre velgere seg motivere til g og stemme av slikt? Direkte opplysende er det kanskje ikke.

Jeg skal likevel ikke kritisere hyppige mlinger. Jeg er blant dem som ikke fr nok, som daglig sjekker siste mling hos VG og TV2, som studerer Poll of polls hver eneste morgen for fange opp lokale mlinger, og som spiser bakgrunnsmatriser som om det skulle vrt vingummi. Det blir overload, rett og slett, og snart er det alts over. Snart har vi resultatet. Snart vet vi hvilket parti som blir strst og hvem som skal forhandle om regjeringsmakt.

Tirsdag 10/9 kommer tomheten - ingen nye mlinger, snedige kommentarer, bakgrunnsmatriser eller annet som peker fremover. Politiske nerder m finne p noe nytt gjre, kort sagt rehabilitere seg og bli som normale folk igjen.

Kanskje er det en sak for Helsedirektoratet? For egen del stikker jeg til skogs.

Samme penger om igjen

- Vi kan sikkert slenge p en gratis lunsj ogs, siden vi ikke skal gi flere titalls milliarder i skattelette til dem som har mest fra fr.

Hvor mye fr man egentlig for 25 milliarder kroner n om dagen? Veldig mye, skulle man tro. Men likevel ikke nok til at det skinner av eldreomsorgen, eller ikke nok til avskaffe fattigdommen.

I tte r har Jens Stoltenberg hatt flertall for sette sin politikk ut i live. Det manglet ikke p valglfter tilbake i 2005. Ikke p ambisjoner heller, i Soria Moria-erklringen. Strengt tatt har det ikke manglet p penger for regjeringen heller. Resultatene str likevel ikke i forhold til lftene.

Det kan vre fordi ting ikke fungerer som det burde, det kan vre at regjeringstiden har frt til at det ikke lenger er folk som blir med og tar en kt p det politiske verkstedet. De har vel ikke tid, de er jo p Twitter. Eller korrigerer intervjuer p TV2. Eller p andre partiers pressekonferanser. Eller kjrer drosje.

Uansett hvilken grunn det mtte vre: Det er pussig oppleve et regjeringsparti som gr til valg uten saker, uten ideer eller forslag til hvordan samfunnet skal mte de utfordringene vi str overfor. Har f.eks. Arbeiderpartiet tenkt noe over hvordan vi skal mte overordnede trender som eldreblgen, bortsett fra at partiet ikke skal redusere skattene?

I valgkampen har vi blitt presentert for flere velkjente regler. Hver gang (ett av) de borgerlige partiene kommer med et forslag, la oss ta strre og raskere utbygging av Inter-City triangelet enn regjeringens 2030-ambisjon som eksempel, er svaret noe i retning av dette:

Denne regjeringen har brukt mer penger enn noen annen regjering p samferdsel. Vi har overoppfylt nasjonal transportplan, vi har lagt frem to nye transportplaner hvor vi ker investeringer og tempo p utbygging. Vi har vist at vi kan og vi vil fortsette prioritere dette, siden vi ikke skal gi 25 milliarder i skattelette til den som har mest fra fr.



Det samme svaret, mer eller mindre, gis enten det er snakk om sykehussatsing, skole, utdanning og forskning. Og en rekke andre saker.

Alle disse tingene skal prioriteres, i stedet for gi skattekutt for dem som har mest fra fr. De 25 milliardene regjeringen IKKE skal bruke p skalt skattekutt, skal finansiere alt hva samfunnet trenger og befolkningen nsker. Samtidig kommer summen av bare de lpende justeringene p mer enn 25 milliarder kroner. I sannhet merkelig fra partiet som liker fremst med tillit p konomisk ansvarlighet.

Sannheten er likevel at dette er alt vi vet om Arbeiderpartiets nsker for de neste fire rene: De skal ikke redusere skattene. Utover dette minner #Norgevidere-kampanjen som en fordekt #2013videre-kampanje. Status Quo, bare oljeprisregulert og justert for befolkningsutvikling. Og i henhold til budsjettdeflatoren, selvsagt.

Det som kunne vrt hornmusikk i brstet, blir umusikalsk resus. Som tinnitus. Det er nemlig ikke alt som fr +25 milliarder kroner valget handler om. Det handler om hvordan vi skal skape verdens beste skole, basert p en vurdering om at vi i dag ikke gjr alt helt perfekt. Det handler om hvordan vi skal ha verdens beste helsevesen, hvor kreftsyke pasienter ikke blir henvist til nrmeste helsek, men fr en garantert helsebehandling umiddelbart. Det handler ikke ndvendigvis om at det skal skinne av alt mulig, men at det tilbudet som gis f.eks. i eldreomsorgen har god dekning og hy kvalitet. Og en rekke andre sprsml.

Fr i tiden var Arbeiderpartiet er parti som forsto sin tid og ga svar folk hadde tro p. Det var aktivitet p det politiske verkstedet. I dag er aktiviteten flytter andre steder, f.eks. verkstedet for semantikk og retorikk.

Derfra produseres brilliante innspill som tilsagn om tilskudd til utbygging av sykehjem. Derfra hentes slagord som en skole for de mange - ikke en skole for de f. I et land hvor 1 av 5 fremdeles gr ut av skolen uten kunne lese og skrive skikkelig, kunne dette kanskje blitt oppfattet som et snev av selvkritikk. Over ikke ha levert de lsningene som skulle til, selv ikke med rent Stortingsflertall i tte r. Men det er det selvsagt ikke. N innfres jo frukt og grnt for ta oss videre, noe som kan gjres siden en ikke gir 25 milliarder kroner i skattekutt til dem som har mest fra fr.

Snart serveres den siste regjeringslunsjen for regjeringen Stoltenberg II. Den er som alle andre lunsjer ikke gratis.

Ogs den er betalt av oss.

Stem p en statsminister

Hva skjer nr SWOT-analysen ikke lenger stemmer like godt og det skapes debatt rundt det som gjenstr som styrke?

"Troverdige p ledelse og styring."I strateginotatet for stortingsvalget 2013 fra Arbeiderpartiet som ble kjent i 2012(notatet fra januar 2011)ble dette trukket frem som en av partiets styrker i en skalt SWOT-analyse.

Det virker ikke lenger som om Arbeiderpartiet ser p styring og ledelse som en styrke ved partiet som skiller det fra resten av partifloraen. Det kan det vre mange grunner til, men det er vanskelig se at ikke det som fremkom i politistudien og Gjrvkommisjonens rapport er blant disse grunnene. Det faktum at det fremdeles kommer rapporter om sviktende beredskap, eller for den saks skyld at gjennomfring av det lenge planlagte nye ndnettet gr tregt, bygger opp om det samme. En nktern og usminket selvanalyse i Arbeiderpartiet m ha bidratt til at dette tidligere komparative fortrinnet ikke lenger virker like attraktivt markedsfre. gjre det kan kanskje heller ha den motsatte effekten: At feil og mangler opp gjennom en rrekke fr oppmerksomhet, noe som svekker troverdigheten til partiet p et sprsml som - tross alt - er noe folk flest er ekstremt opptatt av. Derfor er rets valgkampstrategi for Arbeiderpartiet "stem p en statsminister."



Mange av de styrkene som partiet selv har analysert seg frem til, ligger der fremdeles. Ingen skal frata Arbeiderpartiets kampanjekapasitet, forhold til fagbevegelsen eller tilgang p ressurser. Men siden folk er opptatt av saker og personer, og ikke hvem som kan spinne den strste historien rundt sitt kampanjemaskineri, s er ethvert parti som skal vinne valg ndt til ha bde personer som inngir tillit og saker som gir svar p de utfordringene velgerne faktisk ser i samfunnet. Etter tte r i regjering er dette krevende, srlig nr utskiftingen av profiler har vrt strre enn nyskapingen p det politiske verkstedet. Nr styrkene i SWOT-analysen plukkes fra hverandre, eller ikke er like sterke som fr, s endres ogs strategien.

Et kjennetegn denne valgkampen er at det meste av debatt faktisk ikke handler om Arbedierpartiets politikk og forslag til hva som skal gjres, men av opposisjonens - og da srlig Hyres. Dette trenger ikke ndvendigvis ha negativ virkning for Arbeiderpartiet, dersom det klarer arrestere Hyre i debatten og samtidig fremhever andre styrker ved seg selv. Et av disse er troverdighet p konomi og arbeid. Et annet er populr statsminister.

Nr det stilles sprsml ved lederegenskapene til Jens Stoltenberg, s er ikke det bare noe som oppleves som srt, urettferdig og uverdig - slik enkelte av reaksjonene har vrt p debatten som har kommet opp rundt Gjrvkommisjonens rapport har vrt - men ogs noe som kan bidra til svekke den styrken som Arbeiderpartiet i 2013 kanskje anser som sin sterkeste styrke: En populr statsminister. For et parti som f.eks. i helsedebatten presenterer en skalt satsing som ikke inneholder spor av noenting nytt, og heller ikke p andre omrder har klart markere seg med saker som er noe annet enn en hilsen til sine egne (kt fagforeningsfradrag og ny ungdomsgaranti), er dette alvorlig.

Bde Arbeiderpartiet og Hyre tar jevnlig opp mlinger for underske hva slags tillit de respektive lederne har. I Ipsos MMIs siste statsministermling fra august s har Erna Solberg fremdeles et forsprang p statsminister Jens Stoltenberg. I en snn sitiasjon er det ikke rart at statsministeren, som vet at egen popularitet er en styrke ved Arbeiderpartiet, forsker betegne Erna Solberg som en person som ikke har lykkes i lede frem et avklart borgerlig alternativ ved valget. Og, som jeg har skrevet om tidligere, det er heller ikke vanskelig forst hvorfor reaksjonene p Grete Knudsens bok ble s sterke.

Nr debatten s kommer til handle om hvorvidt Stoltenberg var en god leder i hndteringen av tragedigen som skjedde 22/7 2011 s blir det en voldsom avsporing, enten det skjer gjennom pstander om "dra 22. juli"-kortet eller gjennom hevde at tragedien ville vrt unngtt med Erna Solberg som statsminister p det gjeldende tidspunktet. Det skal ikke og kan ikke herske noen tvil om at Jens Stoltenberg gjorde en imponerende innsats nr det gjaldt som mest, bde for nasjonen, for berrte og for prrende. Kontrafaktisk historiebeskrivelse blir aldri noe annet enn kontrafaktisk.Det betyr ikke at en debatt om beredskap, sikkerhet, og - i sin ytterste konsekvens: om styring og lederskap hrer hjemme i en valgkamp.

I tidligere valgkamper har dette vrt noe Arbeiderpartiet har markert sterkt, og vunnet p det.

Det interessante blir derfor: Hvorfor ikke n? Hvorfor ikke i r?

Basketak om lederegenskaper

Grunnen til de sterke reaksjonene p Grete Knudsens bok er at hun kommer med synspunkter flere har kommet med fr henne.

Jens Stoltenberg er Arbeiderpartiets viktigste, og hittil s si eneste, valgkampfortrinn. Statsministeren er kjent som en god og inspirerende debattant, noe han senest fikk fremvist i partilederdebatten. Historien rundt ham er at han tar ansvar, srlig for konomien, og etter tte r sammenhengende som statsminister blir han av noen omtalt som en slags landsfaderskikkelse. Stttespillere i og utenfor politikken gjr ogs sitt for bygge statsministerens posisjon, blant annet gjennom fortelle om et nrmest barnslig engasjement for norsk politikk, og peker p at han ogs er statsministerkandidat i 2017.



Sett i lys av dette kommer selvsagt Grete Knudsens bok p et uheldig tidspunkt. Derfor er ogs reaksjonene s sterke som at boken blir omtalt som ondsinnet, og hvor tidligere partikamerater gr offentlig ut og kutter vennskapet. Dette er ikke uforstelig, men om det er direkte lurt er et annet sprsml.

Problemet for Arbeiderpartiet er at boka kommer p et tidspunkt hvor partiets valgkamp virkelig m ta av, og hvor synlige endringer i opinionen snart m komme. Etter partilederdebatten mandag var tiden for dette inne. N gr det i stedet en eller flere dager hvor mediene vil frtse i saftige beskrivelser av maktkampene og maktpersonene i Arbeiderpartiet.

Mest alvorlig er det likevel at boka kommer med beskrivelser av statsministeren som p ingen mte er unike. Da hadde kommentarene vrt frre og boka mindre interessant. Beskrivelsene av Jens Stoltenberg som en som viker unna konfrontasjoner og lar andre ta styten for seg, er ikke av ny dato, men har fulgt ham mer eller mindre siden han trdte inn i Arbeiderpartiets ledelse p 1990-tallet. Flere tidligere statsrder og andre kolleger fra politikken har sagt det samme, f.eks. tidligere statsrd Karita Bekkemellem i sin bok "Mitt rde hjerte" (en bok som lojalt nok utkom etter valgkampen 2009). Tidligere statsrd slaug Haga var inne p det samme.

Disse kildebeskrivelsene begynner etterhvert bli mange, og i kritisk lys er det vanskelig karakterisere absolutt alt som ondsinnet hevntokt, slik Martin Kolberg gjr med Knudsens bok. ta ansvar og vise lederegenskaper er kort og godt ikke forenlig med vike unna i ubehagelige situasjoner, enten det vre seg holde dialogen pen fr statsrdskifter eller huske skrive navn og telefonnummer p post-it lappen du legger igjen p bilen en bulker.

I 2012 kom Gjrvkommisjonens rapport som viste at norsk offentlig forvaltning p viktige samfunnsomrder ikke hadde vist tilstrekkelig gjennomfringsevne i beredskapsplanlegging. Dette ble omtalt som kulturproblem, et problem det faktisk krever sterke lederegenskaper for hndtere. Nr kritikken fra Arbeiderpartiet n er hard mot Grete Knudsen er ikke dette bare fordi hun kommer med en bok som taktisk treffer valgkampen. Det har ogs en politisk - og snn sett mye viktigere - slagside.

I partilederdebatten mandag omtalte statsministeren sin rival Erna Solberg som en med drlige lederegenskaper, ettersom hun ikke hadde klart samle de borgerlige partiene en en felles regjeringsplatrform fr valget. Dermed spilte han selv ut sitt eget lederskap som et fortrinn i statsministerduellen. Dette var et dristig grep. Boka fra hans tidligere nringsminister fra Bergen kan svekke statsministerens egen autoritet og vil p ny stille sprsml ved hans lederegenskaper.

Umoralsk dobbelskatt

Formueskatt er en umoralsk dobbeltbeskatning som direkte rammer sysselsetting. Derfor m den fjernes.

Basert p vr analyse ser det ut til at formueskatten i det store og det hele treffer bedrifter som tler det. Slik oppsummerer Mari Sakkestad og Kristina Kjetland Skarsgaard sine funn og analyser i forbindelse med sin Masteroppgave ved Norges Handelshyskole. Og dermed fikk ett av temaene for debatt i valgkampen en ny omdreining, relativt forsterket av Dagsrevyens dekning av saken.

- Men da er kanskje alt greit, da? Siden formueskatten betales av bedrifter som tler det, s gjr den ingen skade? Selvsagt gjr den det.

P tross av at bedrifter ikke gr konkurs, og selv om bedriftseiere klarer omrokere for kunne betale formueskatten, s er det likevel mange gode grunner til gjre noe med nettopp denne skatten. Her flger noen:

For det frste s er formueskatt en skatt som direkte rammer arbeidsplasser og sysselsetting. Nr en betaler formueskatt er det ndvendigvis andre bedriftsforml som ikke kan prioriteres tilsvarende. Investeringmulighetene svekkes, konkurranseevnen blir drligere og arbeidsplassene mindre trygge.

For det andre er formueskatten en srnorsk skatt p norske arbeidsplasser, eid av nordmenn. Nr rammebetingelsene er ulike s svekkes det norske eierskapet. I en stadig med globalisert konomi hvor konkurranseforholdene kan skifte raskt, utgjr dette en trussel mot norske arbeidsplasser og norsk sysselsetting.

For det tredje, slik Leo A. Grnfeld ppeker, gjr formueskatten det ulnnsomt investere i nringsvirksomhet p fastlandet, sammenlignet med investere i eiendom, olje og gass. Nr et samlet politisk milj advarer mot todeling i konomien, og det forholdet at norsk kapital bindes opp i eiendom, s er det nettopp fordi en frykter konsekvensen for norske arbeidsplasser og sysselsetting i fremtiden.

fjerne formueskatten vil skape bedre rammevilkr for privateid, norsk eierskap. Det vil styrke investeringsviljen i norsk nringsliv, og gjre det lettere for norsk industri mte konkurransen fra utlandet og til komme gjennom konomiske nedgangstider. Dermed sikres arbeidsplassene og velferden.

Selv om det er slik at bedrifter takler en utgift, s legitimerer ikke det utgiften som sdan. Formueskatten tas av midler det allerede er betalt skatt av.

kreve ekstra skatt av allerede beskattede midler er ikke bare dumt for norsk nringsliv. Det er ogs umoralsk.

Feig debatt

ikke ville ta en diskusjon rundt egenandeler for helsetjenester fortjener kun n karakteristikk: Feighet.

Hvorfor er det snn at mer enn n million mennesker i verdens rikeste land, hvor vi lever lenger og har bedre helse enn noen gang fr, skal ha frikort p helsetjenester?

En konsekvens av dette er ikke frst og fremst at mange fr gratis helsetjenester - som isolert sett kan vre positivt. Konsekvensen er at ettersprselen etter helsehjelp blses hyt opp, med den konsekvens at mange med alvorlige lidelser - kronikere og andre - risikerer ikke f den hjelpen de har behov for til riktig tid.

Diskusjonen rundt egenandelssystemet har vrt oppe mange ganger fr, dessverre uten de helt store resultatene. Normalt har det skjedd ved at et utvalg skal se p prioriteringene i helsevesenet. Dette har skjedd to ganger fr, begge ledet av Hyres tidligere nestleder Inge Lnning. Begge utvalgene kom med en rekke forslag til prioriteringer i helsevesenet for sikre rask og ndvendig helsehjelp til de som trenger det mest, for sikre bred og kvalitetsmessig dekning for alle, og for sikre at konomien i det hele ikke lp lpsk.

Men nr fornuft skulle mte politikk s endte det ikke opp med andre endringer enn av egenandelen for assistert befruktning ble endret. Vel og bra det, siden det jo ikke er snakk om behandling av uhelse, men strengt tatt er jo ikke heller assistert befruktning noe som driver helseutgiftene i vret.

Likevel: Det er gledelig nr politikere faktisk tar det ansvaret de er gitt og vil diskutere prioriteringer i helsevesenet. Dette nsket blant annet etbredt politisk flertall p hsten 2011, da saken ble diskutert i Aftenposten. Kjersti Toppe fra Senterpartiet var tydelig p at en heving av egenandeler er fornuftig:

Prioriteringene i helsevesenet vil bli tffere. I en situasjon hvor vi m si oftere nei, m vi srge for at egenandelsystemet gjenspeiler prioriteringene, sier Toppe. Hun sier at det i hvert fall er rom for heve dagens tak for egenandeler med 50 prosent dersom svake grupper skjermes bedre.

Nettopp nsket for beskytte svake grupper er noe bde Toppe, Hyres Bent Hie og flere andre har vektlagt sterkt ved en endring av egenandelene. Jorodd Asphjell fra Arbeiderpartiet ppeker imidlertid utfordringen om at kte egenandeler er s upopulrt og at partiene m st rygg mot rygg for f det til.

Rygg mot rygg, alts. St sammen, tenke fremover, vre rlige og ta ansvar. Sammen.

Da Bent Hie i gr tok til orde for en ny prioriteringsdebatt, bde p hva slags helsebehandling som skal vre et primrt offentlig ansvar og p egenandelssystemet, var det mange som var interessert i st rygg mot rygg.

Jorodd Asphjell mtte vike plassen for statssekretr i Helsedepartementet, Robin Kss, som avfeide enhver diskusjon om egenandeler som usosialt - og snart fikk flge av statsminister Jens Stoltenberg. De la seg p samme linje som skattekningsforkjemperen Audun Lysbakken, som kalte Hyres forslag for skatt p sykdom (et begrep som for s vidt ogs vekket populismen i Fremskrittspartiet). Vi har rd til dette, synes vre mantraet til Arbeiderpartiet om dagen, siden vi ikke skal gi 25 milliarder i skattelette til dem som har mest fra fr.

Det m sies at Arbeiderpartiet jaggu skal f mye ut av de 25 milliardene de ikke har tenkt til bruke p skattelette, men det viktigste her er jo at de spurter raskere enn Usain Bolt fra sine tidligere uttalelser om at det bde er behov og rom for gjre noe med egenandelssystemet.

Enda verre er det at partiet, som fr hadde helsepolitikk som ett av sine viktigste omrder, ikke nsker delta i en debatt for sikre brekraft, kapasitet og kompetanse p en slik mte at helsekene kan reduseres og at de som har behov for hjelp, faktisk fr hjelp nr behovet er der.

stille seg unnlatende til denne debatten kan kanskje tolkes som et taktisk valgkampgrep, men uansett hvordan en ser p det s fortjener holdningen ingen annen karakteristikk enn dette:

Feighet.

Kampen om virkeligheten

Den som har mest tape n kan ikke vre andre enn Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet.

Er det virkelig slik at det er Erna Solberg som har det tffest ved inngangen til valgkampen, slik noen hevder? Eller at sprsmlet om fedrepermisjon ndvendigvis m vre en drlig og potensielt deleggende sak for Hyre, slik et nesten samlet kommentariat ppeker? Selvflgelig ikke.

Etter en midlertidig bris av optimisme for regjeringspartiene etter TV2s siste meningsmling fra TNS Gallup, viste meningsmlingene fra Infact (VG) og Norstat (NRK) at situasjonen er mer eller mindre slik den var fr sommerferien: Et stort borgerlig overtak, hvor det fremdeles er sannsynlig at Hyre og Fremskrittspartiet kan samle flertall i Stortinget alene. Spenningsmomentet i disse mlingene har heller ikke forandret seg srlig mye: I stedet for skape spenning rundt flertallssituasjonen, viser det seg fremdeles at den strste spenningen vil vre om ett eller flere av smpartiene faller under sperregrensen, og rundt hva som er Fremskrittspartiets reelle niv. Ellers tyder alt p at Erna Solberg blir statsminister etter valget.

Den som har mest tape n kan ikke vre andre enn Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet.

Det er et velkjent knep hevde at den som leder stort har "alt tape, og at de som har gjort det drlig over lengre tid har "alt vinne." Det kan selvsagt ha noe for seg, men for bruke fotballsjargonen: Det er uhyre sjeldent at et lag som har haltet hele vrsesongen kommer tilbake etter ferien og blir seriemestere nr avstanden opp til teten er s som den tilsynelatende er mellom regjeringspartiene og opposisjonen n. Srlig vanskelig blir det nettopp vinne som ett lag, nr to av deltagerne er i ferd med rykke ned, slik det ser ut til at smpartiene i regjeringen kan st i fare for.



Den som har mest tape n kan ikke vre andre enn Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet. Han str i fare for tape flertallet og regjeringsmakten, det er endog overveiende sannsynlig at s vil skje. Han str i fare for tape det rdgrnne prosjektet, bde fordi det er slitent etter 8 rs samarbeid og fordi sentrale folk i Arbeiderpartiet p ulikt visuttaler seg om Arbeiderpartiets manvreringsmuligheter i Stortinget som strste opposisjonsparti etter valget. Nesten fem uker med valgkamp gjenstr, og de kommer til vre tffe for alle involverte. Men ukene blir garantert tffere for Jens Stoltenberg enn for Erna Solberg.

En av sakene som sies kunne vre en veltesak for Hyres popularitet er sprsmlet om 14 ukers fedrepermisjon. Debatten om dette raste i forrige uke, og som jeg ga uttrykk for i forrige post s er ikke saken frst og fremst et sprsml om likestilling i hjem og arbeidsliv, men snarere et sprsml om hvorvidt man mener at barn har godt av vre hjemme med en av foreldrene sine det frste leveret. Det er ingen tvil om at saken har en sterk mlkonflikt, og derfor egner den seg godt for markere politiske skillelinjer, samtidig som den kan vre vanskelig kommunisere. Likevel s stusser jeg over hvor unison beskrivelsen av dette som en drlig sak for Hyre er i kommentariatet. Har man ikke ftt med seg at det faktisk finnes familier der ute som mister 14 uker av et r med permisjon, fordi situasjonen ikke lot seg tilpasse regjeringens A4-opplegg?

En av de som mener dette er en drlig sak er Harald Stanghelle i Aftenposten:

"Pappapermdiskusjonen er ingen god sak for Hyre, ppeker Stanghelle.

- Den viser et parti som p dette omrdet er ganske fjernt fra virkeligheten mange smbarnsfamilier opplever i bde arbeids- og dagligliv. Heller ikke Erna Solberg er s glad i denne saken. Husker jeg ikke feil s tilhrte hun mindretallet p Hyres landsmte som ville beholde fedrekvoten. Dessverre ble hun nedstemt."

Det er alts en drlig sak for Hyre fordi Harald Stanghelle er mot standpunktet. Det er, for si det forsiktig, et pussig utgangspunkt for analysen. En som derimot har forsttt dette er VGs Frithjof Jacobsen:

"Hyres vedtak om fjerne fedrekvoten, som for mange p stlandet virker forstokket og snodig, klinger helt annerledes her [Vestlandet]. Nr far driver beinhard butikk og ikke kan vre borte fra jobben og kundene i fjorten uker, s vil familien kunne innrette seg etter det. Industrieventyrerne her betaler sin skatt og krever de samme godene som andre fr."

Der hvor politiske motstandere og kommentatorer sliter med knekke "Hyre-koden", har Hyre selv klart knekke "periferi-koden:" Noe av Hyres styrke er at partiet ikke lenger oppleves som et parti utelukkende for middelklasseakademikere i Oslo. Vektleggingen av andre ml, f.eks. i fedrepermisjonssprsmlet, henger nrt sammen med dette. Dette betyr selvsagt ikke at saken ikke kan vre krevende for partiet, men at det skal vre en ubetinget tapersak er en kort og godt kunnskapsls pstand.

Det meste tyder p at det er Erna Solberg som holder nyttrstalen 1. januar 2014. Som en forbeholden type skal det selvsagt legges til at noe kan skje. fem uker med valgkamp er en evighet. Men jeg har vanskelig for se hva den ene saken kan vre. Ett er sikkert: Det er ikke sprsmlet om fedrepermisjon som snur denne valgkampen.

Prinsipper og "den virkelige verden"

I sprsmlet om foreldrepermisjon skapes det et inntrykk av at diskusjonen handler om vi skal la oss styre av prinsipper, eller om ikke vi burde gjre det som "passer" i "den virkelige verden."

Underforsttt: regjeringens opplegg med pappaperm "passer", mens Hyre og Fremskrittspartiet sitt standpunkt er prinsipprytteri. Holdningen stttes opp av tunge samfunnsaktrer som NHOs Kristin Skogen Lund, som synes argumentasjonen til de to opposisjonspartiene er "skt", og hvor politikken blant annet vil sette likestillingen tilbake i tid.

Men hva om Kristin Skogen Lund og ivrige politikere fra regjeringspartiene svarer p et sprsml som er galt stilt? Kre Willoch svarte en gang p et sprsml fra en journalist noe i retning av "sprsmlet er ikke riktig formulert." Slik er det ogs i sprsmlet om foreldrepersmisjon, prinsipper og "den virkelige verden."

Det grunnleggende, og i grunn eneste viktige, sprsmlet som politikerne skal vektlegge, br vre: "For hvem er det familiepolitikken er til for?"

Svaret burde vre enkelt: Familiene.

Og: For hvem er (egentlig) foreldrepermisjonen aller viktigst for? Svaret p dette er ikke vanskeligere: Barna.

Dette er faktisk ikke et sprsml om hvorvidt man tror p forskning eller ikke. Sprsmlet er om staten skal vre s autoritr at den fratar familier med andre behov, muligheter - ja, til og med nsker (som vi kanskje ikke alltid liker), mulighet til vre hjemme, nr vi vet at den som taper aller mest p p at foreldre mister permisjonsuker er den nye verdensborgeren. En konsekvens av regjeringens familiepolitikk er nemlig at familier som av grunner vi ikke kjenner til - og strengt tatt ikke har noe med - som m eller vil velge annerledes, mister verdifulle uker i foreldrepermisjonen. Dette skaper selvsagt en del praktiske utfordringer for foreldrene, men den strste taperen er det lille barnet.

Nr venstresiden heller ser familier som instrumentelle enheter for n samfunnsmessige mlsetninger i stedet for fellesskap som skal sikre gode og trygge oppvekstvilkr, skaper man ikke bare tapere, men man fr utfordring med sette grenser.

Burde ikke familiepolitikken bygges opp rundt familiens rett til gjre selvstendige vurderinger? Familiene m sikres retten til vre og velge annerledes, srlig nr taperen for regjeringens politikk i en familie som ikke er helt A4, er barnet.

Nr venstresiden heller ser familier som instrumentelle enheter for n samfunnsmessige mlsetninger i stedet for fellesskap som skal sikre gode og trygge oppvekstvilkr, skaper man ikke bare tapere, men man fr utfordring med sette grenser. Hvilke andre inngrep overfor familiene vil man benytte for n fine ml som likestilling og sysselsetting?

Den virkelige verden trenger prinsipper, og kanskje ingen arenaer eller fellesskap er s grunnleggende for dette som familiene. Det trenger ikke en gang vre s veldig komplisert. Det holder med stille sprsmlet riktig.

I dette tilfellet: Hvem taper p en statlig styrt foreldrepermisjon?

Frykt funker ikke

Regjeringspartiene skremmer med et postapokalyptisk helvete dersom de borgerlige vinner valget. Det funker drlig nr folks oppfatning av f.eks. Jan Tore Sanner er at han flger handlingsregelen selv nr han blander seg en Gin Tonic i sommersola.

I gr kom TV2 med sin gallup for juli. Ved inngangen til sommerferien peker alle piler p Erna Solberg, i flge kanalen. Etter en mned som burde ha vist fremgang for regjeringspartiene, er det de borgerlige partiene som drar frem. P regjeringssiden er det meste vondt og vanskelig, ved siden av at Arbeiderpartiet og Senterpartiet gr tilbake - sistnevnte hviler n p sperregrensen - klarer ikke SV heve seg over sperregrensen. Resultatet er et klart borgerlig flertall, og en penbar antydning om at hva n enn regjeringspartiene har drevet med de siste mnedene, s har det ikke funket.

Men hva er det de har drevet med, egentlig? Helt usynlige har de jo ikke vrt:

Da jeg jobbet i Hyre pleide vi komme med en "advarsel" ca et rs tid fr et valg: "Vi frykter en skitten valgkamp fra Arbeiderpartiet i r." Noen ganger var kanskje advarselen mindre begrunnet enn andre ganger, og da noen flittige partikaniner hos Arbeiderpartiet for et halv rs tid siden gjorde et nummer ut av at advarselen pleier komme like sikkert som vr flger vinter, s var det ikke helt poenglst. Men det interessante er jo kanskje at det de samme partikaninene har gjort siden, er faktisk skremme med hvor forferdelig alt kommer til bli med en borgerlig regjering. Her er et lite utvalg:

Sprsmlet er jo hva i alle dager Torgeir Micaelsen frykter nr han ber Fremskrittspartiet avklare partiets syn p at Hyres n har avklart sitt forhold til handlingsregelen. Frykter han kaos p borgerlig side?

Listen er ikke uttmmende. I tillegg kommer jo de kurise kravene fra Jens Stoltenberg og andre om at Hyre m avklare sitt forhold til handlingsregelen - han frykter jo konomisk kollaps. Sprsmlet er jo hva i alle dager Torgeir Micaelsen frykter nr han ber Fremskrittspartiet avklare partiets syn p at Hyres n har avklart sitt forhold til handlingsregelen. Frykter han kaos p borgerlig side?

Frykt- og skremmekampanjer kan ha en viss effekt, dersom det bidrar til spisse det som allerede er underliggende og kjente forskjeller som folk faktisk kjenner seg igjen i. I et land som USA og andre to-partisystemer er dette en del av spillet. I Norge funker det drligere. Vi er et flertpartisystem, det er ikke veldig polarisert i det daglige og folk kjenner seg ikke igjen i de skremslene som daglig blir st ut. Man tror simpelthen ikke at nettene blir lengre og kulda hardere med en borgerlig regjering.

Knut Arild Hareide sier det godt: "Det er ingen som mister nattesvnen av tanken p Erna Solberg som landets statsminister."

Nr det er tilfelle s betyr det kort og godt at frykt ikke funker.

Har Jens Stoltenberg startet valgkampen for 2017?

Arbeiderpartiets drmmescenario er en valgkamp hvor arbeidsledighet og sysselsetting str sentralt. I r har Jens Stoltenberg i stedet snakket rammevilkr for nringslivet - som er Hyres sterke sak. Forbereder han seg alt p valgkamp i 2017?

I sin landsmtetale var statsminister Jens Stoltenberg skuffa over at ikke alle skjnner hvor flott og bra alt er i Norge. - Jeg er s inderlig lei av svartmalingen fra opposisjonen, sa han. Svartmalingen det var snakk om var ganske enkelt en ppekning av at, selv om mye i Norge er veldig bra, s er det fremdeles enkelte ting som ikke er helt perfekt. F.eks. at institusjoner som leverer helt ndvendig tilbud til de svakeste i samfunnet m legge ned, bare fordi de er private. Eller at vi m legge til rette for mte konomiske nedgangstider ogs her til lands, slik at vi unngr konkurser, nedleggelser og kt arbeidsledighet. Noen vil mene at oppmerksomhet rundt disse sprsmlene, som angr helt vanlige mennesker i dette landet, ikke er svartmaling, men snarere ansvar. Men vrangvilje har tydeligvis politisk farve i 2013.

Interessant er det derfor se hvordan statsministeren n snakker om krisen som snart kommer bankende p dren, og hvilken malstrm som vil oppst dersom velgerne skulle finne p velge en annen regjering enn en som er utgtt av Arbeiderpartiet til hsten. Samme dag som Hyres landsmte ble avsluttet, lanserte statsministeren og finansministeren sin vekstpakke for nringslivet, og varslet en reduksjon i selskapsskatten. Selv om mange finner glede i spekulere rundt tidspunktet for lanseringen, tror jeg - raus som jeg er - det skyldes en oppriktig bekymring for at rammevilkrene for konkurranseutsatt nringsliv i Norge er i ferd med bli for ulike de vi finner blant vre naboland og nrmeste handelspartnere. Nedjustering av selskapsskatten er opplagt riktig vei g, bare pussig registrere den monomane motstanden mot redusere den sregne formueskatten ikke samtidig blir mindre.

Men hva betyr egentlig dette, satt opp mot statsministerens landsmtetale og indignasjonen over opposisjonens nedsnakking av Norge? Hadde de et poeng? Eller er det bare uttesting av ulike strategier fra Arbedierpartiet for gjenvinne tapte velgere?

Men vrangvilje har tydeligvis politisk farve i 2013

Hittil i valgkampen har statsministeren og Arbeiderpartiet fulgt opp det hele med en svartmaling av hvordan Norge vil bli styrt med de borgerlige ved roret. Samtidig med en omfattende privatisering av skolen vil kononomien g til helvete, og p toppen av det hele vil vi f en samferdselspolitikk som er p ville veier. For nevne noe. Etter ha mast lenge p Erne Solberg om "avklare sitt forhold til handlingsregelen," har n - etter at Erna Solberg for rtende gang har sagt at Hyre legger handlingsregelen til grunn for en ansvarlig, konomisk politikk, stilles det n krav til Fremskrittspartiets Siv Jensen om nrmest "avklare sitt syn p Erna Solbergs avklaring av sitt forhold til handlingsregelen."

Med tanke p hvor svimmel man blir av flge med p Arbeiderpartiets underlige krumspring, kan man jo bare forestille seg hvordan arbeidsforholdene er internt blant de som jobber med valgkampstrategien der i grden.

Pussig nok virker det ikke som om velgerne tror p Jens Stoltenberg lenger. Og direkte rart er det jo ikke. De vet jo ikke lenger hva han vil.

Fra utsiden kan den nesten virke som om Stoltenberg har gitt opp. Jeg tror ikke han har det, men det er spesielt at han etter tte r ved makten - hvor all uenighet inntil f mneder siden ble beskrevet som svartmaling - n utelukkende snakker om krisen som kommer. Det kan virke som om han legger depoter for kunne fre en offensiv valgkamp i 2017, ved at en eventuell borgerlig regjering vil ha utfordringer med kt arbeidsledighet de neste fire rene som flge av urolighetene i internasjonal konomi. Til forveksling minner dette om 2001 - 2005.

Det holder ikke til gjre arbeidsledighet til en valgkampsak i r, men i 2017 kan Stoltenberg komme tilbake med drmmesaken. Da fra opposisjon.

Kald skulder fra helseministeren

Mtet med virkeligheten kan alltid vre krevende for en systemforsvarer.

Det burde spille liten rolle for en helseminister om det er et offentlig eller et privat sykehus som srger for at en pasient fr riktig behandling til riktig tid. Men for Jonas Gahr Stre er tydeligvis systemet viktigere enn pasienten.

I gr fortalte TV2 om Drude Ytrehus fra rlandet, som har ventet i seks mneder p f utfrt det som beskrives som et "enkelt inngrep" for pleie en vond skulder. Hun er 58 r og jobber som hjelpepleier, men har vrt sykmeldt i seks mneder fordi to sener i skulderen har rket, og hun venter p en operasjon. Det eneste hun vil er komme tilbake til jobb. Men den klinikken hun nsker benytte for ta operasjonen raskt fr ikke gjre operasjonen med offentlig sttte, og dermed m hun vente.

Helseminister Jonas Gahr Stre sin kommentar til dette er at dette er et drlig eksempel, brukt av Hyre for lfte frem behovet for fritt behandlingsvalg - nr det attptil finnes "faktisk (!) tilbud i det offentlige."

Helseministerens melding til en person som faktisker en av samfunnets ressurserkan ikke oppfattes som annet enn en kald skulder.

Noen vil kanskje mene at dette er en flelsesls tilnrming til ventende pasienter. Jeg mener tvert i mot at det er en flelsestung kommentar, som viser klart hva som er viktigst for helseministeren og Arbeiderpartiet: Det grunnleggende sett viktigste er at det er et offentlig sykehus som gjr jobben. Om pasienten er s dum at hun ikke skjnner at dette er det beste, s fr det nesten bare vre at hun str i k.

Hva slags beskjed er dette gi til en kvinne p 58 r som nsker jobbe? Mange i hennes alder og yrke har utfordringer med slitasjeskader, og alt for mange gis et s drlig tilbud at de ender opp med ufretrygd. Stre mener fritt behandlingsvalg er en "drlig mte bruke samfunnets ressurser p."

Helseministerens melding til en person som faktisk er en av samfunnets ressurser kan ikke oppfattes som annet enn en kald skulder: Sttter du ikke opp om vrt fellesskap, s er du en kostnad - ikke en ressurs.

Uruk-heisann, det er valgkamp

"- Denne valgkampen er litt som Lord of the rings. Det er en kamp mot det gode og det onde."For ordens skyld: Jeg antar det er en kampmellomdet gode og det onde somAUF-lederen mente. En kamp mot bde det gode og det onde kan jo fremst som litt uklar for den som skal stemme.

Jeg tipper det var sagt p spk. P interne partisamlinger, hvor hensikten er f opp kampglden hos de som skal forsake normal dgnrytme og ernring, og drive valgkamp de neste dryt tti dagene, kan det fungere bra med en vaskekte polarisering. En oss-og-dem-fremstilling som virkelig maner til innsats. Jeg har vrt med p det selv. Hyres tidligere generalsekretr hadde et fyrverkeri av et foredrag for noen valg tilbake, hvor regjeringens kunnskapspolitikk generelt og SVs forsk p fjerne bde lekser og karakterer - fordi det virker - spesielt, ble ironisert p en s demagogisk mte at det i et yeblikks uklarhet ga en sterk og forstelig fornemmelse av hvordan vekkelsesmter i skalte karismatiske menigheter fungerer.

Kan hende var det dette Eskil Pedersen tenkte da han var p Tranmlkonferanse i gr, og sammenlignet norsk hyreside med Mordors og Isengards onde allianse. Men det var journalister der. Og da blir virkningen noe annerledes. Srlig for et parti som n ikke bare skal mobilisere gjerdevelgere som ikke kjenner igjen Arbeiderpartiet lenger, men ogs prve og hente tilbake noen av de mer enn 100 000 velgerne partiet har tapt til nettopp Hyre. Knut Arild Hareide har p mange mter sagt det som skal sies: Ingen ligger vkne om natten i frykt over tanken p at Erna Solberg skal bli statsminister. Og - nr det gjelder de 100 000 velgerne Hyre synes hente fra Arbeiderpartiet, s er det vel god grunn til at nettopp disseikkehelt betingelseslst er enig i at de har gtt fra sttte Ringens Brorskap til sttte Mordor - for flge opp LotR-analogien.

Uttalelsene fra AUF-lederen kommer en ukes tid etter at Justisminister Grete Faremo manet til kamp mot Fremskrittspartiets menneskesyn i innvandringsdebatten. Og mindre enn en uke etter at samme Faremo, som verste politiske ansvarlige for justis- og utlendingsmyndighetene i Norge, valgte sende ut av landet en barnefamilie som hadde bodd her i mer enn ti r, og hvor det er rimelig si at barna i familien hadde sterk tilknytning til landet og lokalsamfunnet de bodde i.

Selv om slike saker er hjerteskjrende nr de skjer, og nr de fr det dramatiske tilfanget nettopp denne utkastelsen hadde, mener jeg Arbeiderpartiet og Justisminister Faremo i denne saken gjorde det riktige: Skal norsk innvandrings- og asylpolitikk fungere s mfamilier samarbeide med myndighetene, og ikke ljuge p sin opprinnelse. Et gjenfunnet jordansk pass dokumenterte at denne familien ikke hadde rett p opphold i Norge.

Men hva med denne hyklingen? Fler ikke Faremo det er det minste spesielt anklage noen som nsker en raskere saksbehandling og raskere effektuering av utsendelse for de som ikke har krav p opphold, for deresmenneskesyn og moralske kompass,mens hun selv alts er ansvarlig for det systemet som gjr at folk kan bli boende p uriktige premisser i s lang tid, etablere seg og skaffe seg venner, for s bli kastet ut? Er det virkelig Fremskrittspartiets menneskesyn som er hovedproblemet her? Problemet er jo snarere at Arbeiderpartiet har gitt SV for stor innflytelse over disse sprsmlene, slik at familier nrmest stimuleres til trenere utsendinger. Hva slags menneskesyn og moralsk kompass har man nr man ofrer det som vil gi et effektivt og forutsigbart regime i innvandringspolitikken, p samarbeidets alter?

I flge Dagsavisenslites Arbeiderpartiet om dagen av splittelse rundt valgkampstrategien: Skal man g etter gjerdevelgerne eller skal g for de velgerne som i dag er i flyt mot Hyre. En rask vurdering av gallupene tilsier at partiet ikke lenger har noe valg: De m gjre begge deler.

Basert p Eskild Pedersen og Grete Faremo kan vi derfor kanskje vente oss flgende resept: Maling av fanden p veggen og omtale hyresiden som Mordor, samtidig som flere barn med langvarig opphold sendes ut av landet (selvsagt uten gjre noe med de bakenforliggende rsakene til problemet).

Skulle nesten tro Gollum hadde inntatt kommunikasjonsavdelingen i Arbeiderpartiet.

Morna, Jens!

Velgerne sier morna, Jens. Jens svarer med si morna til Audun og Liv Signe.

Det er 100 dager igjen med rdgrnt flertall p Stortinget. Selv om man i KrF har sansen for mirakler, s er det lite som tyder p at noe slikt skal inntreffe og snu det formidable overtaket de borgerlige partiene har ved innspurten til valgkampen.

Meningsmlingene taler sitt tydelige sprk: De borgerlige partiene har et forsprang p regjeringspartiene p mer enn 19 prosentpoeng. P samme tidspunkt i 2009 var avstanden 6,2 prosentpoeng, og det sto p 300 manglende stemmer for Venstre i Hordaland at det rdgrnne flertallet overlevde det forrige stortingsvalget. I dag vil jeg tro at mange p borgerlig side egentlig er litt glad for at det glapp den gangen, det var uklart hva slags regjering som ville blitt dannet og snn sett sannsynlig at Arbeiderpartiet - som gjorde et godt valg - kunne komme tilbake i regjeringskontorene i lpet av kort tid.

I 2009 snakket Jens Stoltenberg om hvordan regjeringen hadde berget landet fra konomiske stormkast. I 2013 blir han "inderlig lei" av hre ansvarlige politikere som ppeker at ikke alt er perfekt i Norge. Det blir kalt for svartmaling og " snakke Norge ned."

I 2009 hadde Jens Stoltenberg hatt nyaktig ett r p seg fra Lehman Brothers gikk konkurs og finanskrisen var et faktum, til seieren i stortingsvalget. Tiden brukte han godt, gjennom krisepakker som srget for at virkningen her p berget ikke ble s ille som den ble i mange andre land. I r derimot, gr jens Stoltenberg inn i de siste 100 dagene av stortingsperioden med en voksende arbeidsledighet, som langt p vei burde ha vrt kjent og satt p dagsorden tidligere. I 2009 snakket Jens Stoltenberg om hvordan regjeringen hadde berget landet fra konomiske stormkast. I 2013 blir han "inderlig lei" av hre ansvarlige politikere som ppeker at ikke alt er perfekt i Norge. Det blir kalt for svartmaling og " snakke Norge ned."

Sprsmlet er om de rdgrnne alt har begynt gi opp. Mye kan tyde p det. Nr Vrt land i dag hadde en meningsmling som viste at Arbeiderpartiet var hrfint foran Hyre i vre landets strste parti, ble de fremstilt som at "vi er i gang". Problemet til de rdgrnne er bare det at vi-et i denne sammenheng er Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartiet alene. SV ligger fremdeles p 4,5 pst., og Senterpartiet vaker svidt det er over sperregrensen p 4,1 pst. Det borgerlige flertallet har vrt stabilt i lang tid, og sgar er det slik at Hyre og Fremskrittspartiet p denne mlingen fremdeles har flertall alene. Nr gleden ikke lenger er spore i at det rdgrnne samarbeidet i fellesskap har fremgang, s er det heller ikke et varig regjeringssamarbeid vi n ser g inn i de 100 siste dagene av sitt virke.

Arbeiderpartiet kan ikke vinne nytt flertall alene. De er avhengig av at SV og Senterpartiet er med p ferden.

P de siste 100 dagene i 2009 kte de rdgrnne partiene sin samlede oppslutning med 2,4 prosentpoeng, samtidig som de borgerlige partiene gikk samlet tilbake 2,1 prosentpoeng. Det er alts ikke snn at norske velgere stormer fra den ene blokken til den andre i hopetall, de f ukene valgkampen str p. De strste endringene ser i tillegg ut til komme internt, mellom partier i samme blokk. Den strste forskjellen de siste 100 dagene i 2009 var Hyres fremgang fra 13,8 pst. til 17,2 pst. Det er en helt annen utligning som skal skje de kommende 100 dagene dersom ikke velgerne sier morna, Jens.

Alle vil i tiden som kommer snakke om Arbeiderpartiets valgkammaskin. Og ja, den skal ikke undervurderes. Men fremdeles er det alts slik at Arbeiderpartiet ikke kan vinne nytt flertall alene. De er avhengig av at SV og Senterpartiet er med p ferden. Da virker det smtt desperat - og som en drlig strategi - feire at en enkeltmling viser at Arbeiderpartiet er hrfint landets strste parti.

Men det innebrer nok at partiet ser for seg en opposisjonstilvrelse uten de litt irriterende smssknene sine.

Morna, Jens, sier velgerne. Morna Liv Signe og Audun, sier Jens.

It's all about timing, stupid

Hvordan f oppmerksomhet om et landsmte? Si noe unkotroversielt med litt skarp stemme, p et gunstig tidspunkt.

I flere r har avisene skrevet om borgerlig samling p stadig flere omrder. Helt grunnleggende er det selvsagt at Fremskrittspartiet, Hyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er enige om at et borgerlig flertall p Stortinget etter valget 9. september skal fre til en ny, borgerlig regjering. Og grunnen til det er at partiene gjennom de siste fire rene har blitt enige om mye ny politikk, bde nr det gjelder samferdsel, helse og arbeidsplasser - for nevne noen av hovedsakene som kommer til prege valgkampen. Til og med p miljfeltet har de fire partiene s mye til felles at Venstrefolk i fjor klaget over at regjeringen hadde sendt Fremskrittspartiet p dr i forhandlingene om klimaforlik, ettersom partiet ved denne korsveien var blitt enig med de tre andre partiene om en "mer ambisis klimapolitikk enn regjeringen."

Laget er satt, politikken er i ferd med meisles ut og avisene skriver om middager mellom de fire borgerlige partilederne og om "hemmelige mter" blant nestelederne i Fremskrittspartiet og Hyre. Og ledelsen p meningsmlingene er spass store at det begynner se ut som om det m skje noe uvanlig om regjeringspartiene skal ta igjen det store forspranget de borgerlige har opparbeidet seg. Regjeringspartiene ligger tross alt 6 prosentpoeng etter skjema p meningsmlingene, sammenlignet med 2009.

S hva skal avisene skrive om?

"Ingen skjnner hvorfor Hyre er s store" sier Frp.Man skulle nesten tro at partiets kommunikasjonsavdeling har sett til Arbeiderpartiet for rd om hvordan kartet skal tegnes til et nytt politisk landskap.

Fremskrittspartiet har landsmte i helga, og s langt jeg kan se s er det ikke lagt opp til de mest alvorlige politiske debattene. Derfor m bde partiet som opplever usikre tider p meningsmlingene, f oppmerksomhet om noe annet. N begynner det demre litt hva samtaletemaet har vrt over kaffebordene og lstuene hvor kommunikasjonsavdelingen har lspratet med landets journalister: Hyre skal angripes. Partiet som n har blitt landets strste p meningsmlingene er jo "konturlse." "Ingen" skjnner jo hvorfor de har blitt s store. Man skulle nesten tro at Fremskrittspartiets kommunikasjonsavdeling har sett til Arbeiderpartiet for rd om hvordan kartet skal tegnes til et nytt politisk landskap.

Men, velbekomme. Alle partier har behov for markere seg, og Fremskrittspartiet har tapt til Hyre og det er strengt tatt forstelig at det smerter. Og det er jo riktig ogs: nsker velgerne frst og fremst Fremskrittspartiets politikk s vil det lureste alltid vre stemme p Fremskrittspartiet. Faktisk hadde Venstre og Trine Skei Grande en ganske lik strategi i forkant av deres landsmte for en dry mned siden.

Men s smeller det likevel.

For Fremskrittspartiet gjentar det som har vrt og er partiets regjeringsstrategi, nemlig at partiet kun sttter en regjering partiet selv deltar i. Joda, partiet har lrt av 2009-fadesen - da ultimative holdninger bidro til gi Jens Stoltenberg nyaktig det lille som skulle til for f 4 nye r i regjeringskontorene - og forsikrer at et borgerlig flertall i 2013 skal gi en borgerlig regjering. Det er bare det at Fremskrittspartiet samtidig forsikrer at partiet skal vre med. Det er jo en real ting gi beskjed om.

Men liturgien fortsetter: Venstre og Kristelig Folkeparti blir bedt om si hva de synes om dette "nye" ultimatumet fra Fremskrittspartiet, som alts p ingen mte er nytt i det hele tatt, men snarere vrt partiets linje siden 2005. Venstre og Kristelig Folkeparti svarer at dersom dette betyr at Fremskrittspartiet vil samarbeide om statsbudjsett med en mulig H/V/KrF-regjering, s kan dette gjres opp med Arbeiderpartiet, slik som Bondevik II-regjeringen gjorde i 2004. Dette er ikke ndvendigvis musikk i Fremskrittspartiets (eller mine) re, men samtidig s har jo mellompartiene vrt tydelig p at deres ideelle regjeringslsning nettopp er en H/V/KrF-lsning som kan samarbeide til begge sider i politikken. Alts: Det er ingenting nytt ved dette. Ingenting!

Bortsett fra i redaksjonen til VG da. Der er dette nytt. "Ser til Jens" var temaet i det frste oppslaget, som n er nedjustert til handle om et mulig budsjettsamarbeid. "Krise i Ernas harem" var kommentaren (poeng for morsom tittel). P sosiale medier gledet rdgrnne partikaniner seg over at de endelig kunne hente frem slagordene fra 2009 om borgerlig kaos. Men substansielt var det alts ikke noe nytt i dette, hverken fra Fremskrittspartiet, Venstre eller Kristelig Folkeparti. Partiene sa det som har vrt budskapet hele perioden.

Spass forstyrrende var oppslagene riktiginok at bde Venstre og Kristelig Folkeparti rykket ut og klargjorde at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering. Da er p mange mter saken avgjort, stormen lyet og alle fortsetter sammen videre.

Det interessante sprsmlet som journalistene ikke lot til ta helt p alvor er hvorfor dette kommer n, ei heller hvilken virkning det vil ha. Timingen - eller kairos, som det heter p retorikksprket - var penbar: Fremskrittspartiets landsmte. Det er fordi partiets tillitsvalgte skal samles til helga, vre stolte Frp'ere og motiveres til drive valgkamp, at Siv Jensen selvsagt m tydeliggjre at Fremskrittspartiet IKKE er p gli i regjeringssprsmlet - alts IKKE villig til oppgi ambisjonen om selv sitte i regjering fra hsten av. Bruker man mer enn et sekund p tenke seg om, er dette faktisk ganske lett forst - srlig burde det vre det for politiske journalister. Dersom Jensen hadde sagt noe annet kunne landsmtet blitt stygt.

Og utfallet ble alts at bde Venstre og Kristelig Folkeparti rykker ut og gjentar - klargjrende - sin strategi om at et borgerlig flertall p Stortinget skal gi en ny, borgerlig regjering. Trolig vil dette budskapet ogs tydeliggjres fra Fremskrittspartiets leder de neste dagene.

Silly-season

I fotballverdenen omtales tiden fra avslutningen av en sesong til den neste starter som Silly -season. I mangel p gode saker skrive om svmmes aviser over av spekulasjoner om lagendringer i skjnn kombinasjon med fantasifulle innsalg. Litt p samme mte er norsk politikk n, mindre enn fire mneder fr Stortingsvalget.

De siste ukenes galluper bidrar med sitt, og flgende har vrt hre og lese fra optimister p venstresiden: Etter Hyres landsmte har de gtt ned p meningsmlingene. Nr gallupene viser at Arbeiderpartiet p vei mot ett av partiets drligste valg etter andre verdenskrig, skal det gis honnr for at man klarer finne ting glede seg over. Men med f mneder igjen til valget, er bekymringen over at forholdet mellom blokkene har holdt seg stabilt i flere mneder nok vesentlig strre enn gleden over justeringer p enkeltmlinger.


Har det noen gang skjedd at man p 117 dager har klart vippe s mange velgere som de rdgrnne partiene er avhengige av for vinne flertallet en tredje gang?

Et valg er selvsagt ikke avgjort fr siste stemme er talt opp. For at alle som skal ut i valgkamp ikke skal miste motivasjonen, eller for forhindre at noen tar seieren for gitt, hres dette budskapet fra samtlige partiledere. Men mye skal endre seg dersom flertallet til de rdgrnne partiene skal overleve 9. september.


Et lite overblikk - 117 dager fr valget:

  • Den borgerlige opposisjonen et soleklart forsprang p regjeringspartiene. Samlet har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i dag en gjennomsnittlig oppslutning p 39 pst. i flge Poll of polls, mens de borgerlige partiene samler 57,8 pst.. Dette forholdet har sttt nrmest uendret de siste mnedene, p tross av noe endring mellom partiene.
  • P samme tidspunkt i 2009 hadde regjeringspartiene en samlet oppslutning p 45,3 pst., og frem til valgdagen noen mneder senere lyktes det mobilisere ytterligere 2,5 prosentpoeng. Samtidig som Venstre i 2009 manglet om lag 300 stemmer i Hordaland til sikre rett til utjevningsmandater, var dette akkurat tilstrekkelig til f flertall p Stortinget med 85 mandater mot opposisjonens 84.

Det vil selvsagt skje endringer mellom partiene frem mot valget. I 2009 klarte f.eks. Venstre falle fra 5,5 pst. i midten av mai til et valgresultat p 3,9 pst. ? og partiet ble nesten utradert fra Stortinget igjen. I 2001 gikk Hyre inn i sommerferien med galluper p over 30 pst., og valgresultatet endte p 21,2 pst. Mye kan sies om begge disse to tilfellene, og det er mange grunner til at rets situasjon ikke er helt sammenlignbar. Men har det noen gang skjedd at man p 117 dager har klart vippe s mange velgere som de rdgrnne partiene er avhengige av for vinne flertallet en tredje gang?

Der regjeringspartiene i 2009 hadde en langspurt fra et langt bedre utgangspunkt, skal de n ke oppslutningen med 3-4 ganger s mye som partiene klarte fra midten av mai og frem til forrige Stortingsvalg. I ryggen den gang hadde partiene en (godt hndtert) finanskrise og mot seg hadde de et mildt sagt uklart regjeringsalternativ fra den borgerlige opposisjonen. I r er alternativet langt mer avklart ? opposisjonen er samlet om regjeringsambisjonen og har i tillegg kommet til enighet i en rekke viktige saker. Selv ikke Arbeiderpartiets evige hakking p Fremskrittspartiets holdning til handlingsregelen ser ut til bidra sterkt til velgermobiliseringen.


Nyaktig hvem som skal betale mer skatt for at det rdgrnne regnestykket skal g i balanse vil imidlertid ikke statsministeren svare p.

S hva venter? Et av de mer interessante ? og uventede ? forslagene fra regjeringen har vrt de nye varslingene om endringer i skattesystemet for bedriftene, gjennom redusere satsen fra 28 til 27 pst. Verdt merke seg er at dette ikke er endring som innfres n, men som skal ha virkning fra 2014. Men positivt likevel. Men ikke bare bedriftene skal f lavere skattebelastning, ogs personskatten skal det gjres endringer i. Vel og merke er det i flge statsminister Jens Stoltenberg ikke snakk om skattekutt, men om systemjusteringer. Nr skatten senkes p arbeidsinntekt s skal den kes andre steder.

Nyaktig hvem som skal betale mer skatt for at det rdgrnne regnestykket skal g i balanse vil imidlertid ikke statsministeren svare p. S da kan jo Silly-season fortsette, og vi kan alle spekulere i om det er trygdeavgiften som skal kes? Eller er det kanskje snn at bunnfradraget skal reduseres, snn at de som tjener minst skal skatte mer? Eller skal toppskatten omfatte enda flere enn den snaue millionen nordmenn som i dag betaler denne straffeskatten?

Det er i alle fall godt gjort at Arbeiderpartiet med dette har satt skattepolitikk p dagsorden. For vel er det snn at det kanskje snn at det ikke er noe rop i befolkningen etter skattelette, men jeg tror strategene i Arbeiderpartiet bommer p mlet dersom de tror det er veldig lurt skape usikkerhet om hvor skattekningene kommer og hvem som skal sitte igjen med mindre etter at skatten er betalt.

Og, 117 dager fr valget m sprsmlet vre: Er det dette som skal mobilisere velgerne p venstresiden til srge for at det enorme forspranget til den borgerlige opposisjonen skal utlignes?

Tigging m forbys

Det mest naturlige tolkningen av Regjeringens tiltakspakke mot tigging er at det fremstr som en mellomting mellom nesten noe og absolutt ingen ting.

Meldeplikt for tiggere, tids- og stedsbegrensede tiltak og raskere returer for utenlandske tiggere som bryter loven. P den mten skal tiggingen i Norges strre byer begrenses. Det lukter forbud, bortsett fra at det ikke er det. Dersom regjeringen skulle hatt troverdighet i lse utfordringene tiggingen frer med seg, s hadde den fulgt sin egen analyse og innfrt et generelt forbud. Men, pussig nok: Det gjr den alts ikke. Tvert i mot skal kommuner og byer som opplever tigging kunne ske om midler til sette opp sanitre tilbud for de tiggerne som er her.

Og som - skal vi tolke regjeringen - forholde seg til tigging innenfor riktig omrde til rett tid.

Det kan da ikke i fullt alvor psts at tilrettelegging for tigging er et fattigdomstiltak?

Vi kan ikke forby fattigdom, og siden tigging er et humanitrt problem, s hjelper det i flge regjeringen ikke med en generel forbud mot tigging. Det hjelper alts ikke med et forbud. Dette er sikkert noe som er lett teoretisere over, noe rejgierngen m ha gjort nr den kom opp med tiltakspakken. Men pstanden bygger p s mange ukjente faktorer at det nesten blir litt komisk. For hva er egentlig problemet? Det kan da ikke i fullt alvor psts at tilrettelegging for tigging er et fattigdomstiltak?

Jeg har alltid vrt skeptisk til forbud mot tigging. Sosial renovasjon av gatebildet - slik det kan fremst som - gjr meg uvel. Samtidig s blir det ikke bedre fattigdomsbekjempelse i storbyen av at det tilrettelegges for tigging. Det blir ikke et byrom med plass og muligheter for alle heller, nr mange av byens innbyggere ikke lenger fler trygghet i sine gjreml, som flge av utstrakt og agressiv tigging.

Mlsetningen kan ikke vre gjre det bedre vre fattig, men hjelpe fattige til komme seg ut av krisen.

Lser man noe med et forbud? I mangel p andre og eventuelt bedre forslag, s tror jeg det. Det vil bli en mer hndterbar og oversiktelig situasjon p gateplan. Det vil kunne flges opp med mer mlrettet hjelp overfor de utsatte gruppene som ofte tyr til tigging: rusavhengige og bostedslse. Mlsetningen kan ikke vre gjre det bedre vre fattig, men hjelpe fattige til komme seg ut av krisen.

Meldeplikt for tiggere, og tids- og stedsbegrensning lser ingen ting. Politiet har selv pekt p at dette ikke kan hndheves p en skikkelig mte, og de har etterlyst tydeligere virkemidler. Og hva skal egentlig utfallet av tids- og stedsbegrensning vre? Hva om man - bokstavelig talt - er p feil sted til feil tid?

forby tigging er ikke en nsket lsning, men det er heller ikke noe nskelig i et samfunn som det norske at vi skal ha et bybilde som domineres av tiggning. Vi skal lse utfordringer med fattigdom og nd p annet vis, og det er ikke noen hndsrekning gi en krone i en papirkopp. Det er ikke noen hndsrekning pne for at det skal vre tillatt tigge heller, med mindre man mener det lser et sosialt problem. Og hittil i fattigdomsdebatten har jeg fremdeles til gode hre noen se p tigging som fattigdomsbekjempende.

I mangel p bedre lsninger m tigging forbys.

"Av skatter blir vi tynget ned"

Nr halvparten av alle som jobber heltid i Norge betaler toppskatt, er det p tide gjre noe med saken.

Da toppskatten ble innfrt skulle den vre en skatt p toppinntekter. I 2013 er det ansltt at mer enn 950.000 norske arbeidstagere vil betale toppskatt. Dette er nrt innp halvparten av alle som jobber heltid i Norge. Det som alts ble innfrt som en ekstraskatt for direktrer og ledere, har i dag blitt til en alminnelig form for ekstrabeskatning av funksjonrer, unge akademikere og arbediere.I Danmark har LO regnet ut at hele 400 000, en tredjedel, av deres medlemmer rammes av toppskatt. LO i Norge burde p kampdagen love gjre en tilsvarende utredning.

Toppskatt er en ekstraskatt for vanlige inntekter

I en tid hvor alle partier vektlegger at folk m jobbe mer og lenger i fremtiden dersom vi skal sikre brekraften i samfunnet, burde toppskatten vre et selvsagt omrde for lettelse. Nr mange i dag som velger jobbe deltid, likevel vaker like under grensen for toppskatt, er det ikke mye hente for den enkelte g fra deltid til heltid. Det lnner seg, kort og godt, ikke nok. Og selv om jeg synes det er veldig bra at f.eks. Hyre vektlegger at man m gjre det mer lnnsomt jobbe for de som tjener minst, s er det utvilsomt slik at det er lettere mobilisere de som allerede jobber til jobbe mer, enn det er f mennesker som ikke jobber inn i arbeidslivet. Vi er simpelthen ndt til gjre begge deler.

Toppskatt er en ekstraskatt for vanlige inntekter. Dersom vi fjerner toppskatt p vanlige inntekter, vil hundretusener av nordmenn slippe en urimelig ekstraskatt fordi de jobber litt ekstra - gr fra deltid til heltid, eller jobber overtid. Dette vil bety mye for norsk konomi, og det vil utvilsomt bety mye for norske arbeidstagere og familier.

"Av skatter blir vi tynget ned!" Slik lyder en av verselinjene i Internasjonalen, arbeiderbevegelsens kampsang. Selv med fersk selvangivelse levert kvelden fr blir nok likevel ikke denne verselinjen noe vi hrer fra 1. mai-togene som gr av stabelen i morgen. Tiden hvor arbeiderbevegelsen s p skatt som frihetsbegrensning er definitivt forbi. I dag er det staten som ivaretar vr frihet og utvikling.

I Danmark har LO regnet ut at hele 400 000, en tredjedel, av deres medlemmer rammes av toppskatt.

Men selv om LO mener det er rimelig at mange av medlemmene skal betale ekstraskatt, s br dette vre dette vre en sak for Hyre.P partiets landsmte kommende helg skal nytt program vedtas. Der partiet i tidligere valg hadde en klar profil for skattelette, har inntektsskatten i rets programforslag blitt nedtonet. Det hper jeg landsmtedelegatene vil gjre noe med.

God 1. mai til alle.

Og godt Hyre-landsmte, for de som skal dit.

"Nr jeg ser andre flagg blir jeg lei meg."

Et nesten like sikkert vrtegn som pollenallergi er diskusjonen rundt bruk av flagg i 17.-maitog. Det konstrueres et bilde av at flaggborgene p 17. mai ikke lenger bare er rdt, hvitt og bltt, men i stedet utfordres av en rekke andre lands flagg.

En som gir uttrykk for frykten av hva dette har og si er stortingskandidat for Fremskrittspartiet i Oslo, Aina Stenersen. I Nettavisen i dag angriper hun Ordfrer Fabian Stang fordi han nekter forby andre flagg enn det norske i 17. mai-toget. Fabian Stangs begrunnelse for ikke-forbud er like sympatisk som ordfreren selv:

"Et forbud kan virke mot sin hensikt og pne for politisere 17. mai, barnas dag. da kan vi risikere at noen bevisst bryter forbudet utelukkende for provosere, og for f oppmerksomhet om sin sak. Det ville ogs tatt seg drlig ut om politiet skal konfiskere flagg p nasjonaldagen."

Selv mener jeg at det er norske flagg som skal vre i 17. mai-tog. Men i motsetning til Stenersen s mister jeg ikke fatningen og blir lei meg om noen skulle komme med et annet flagg.

Snn jeg ser det s er dette en ikke-sak. I utgangspunktet har jeg problemer med forst hvorfor det skal vre ndvendig for folk ta inn andre flagg i 17. mai-toget. Samtidig, og fordi hverken jeg, Stang eller Stenersen for den del, kan granske alle mennesker hjerter og nyrer - og derfor heller ikke kan vite sikkert hva grunnlaget for den noe originale flaggpraksisen som noen kan tenkes nske seg, s er jo et forbud komplett idiotisk. Selv mener jeg at det er norske flagg som skal vre i 17. mai-tog. Men i motsetning til Stenersen s mister jeg ikke fatningen og blir lei meg om noen skulle komme med et annet flagg.

Forbud mot andre lands flagg er lsningen p et problem som ikke eksisterer.

Jeg kjenner ikke til hvordan det er i hele landet, men s langt jeg har erfart er det forholdsvis lite annet se i 17. mai-tog enn norske flagg. Selv i Oslo, hvor innvandrerandelen er hyest, er det lite annet se enn norske flagg. Uansett opprinnelsesland eller kulturell bakgrunn ser de aller, aller fleste ut til marsjere i samme takt til Gammel jegermarsj og synge Ja vi elsker med den stemmeprakt de er utstyrt med. Forbud mot andre lands flagg er lsningen p et problem som ikke eksisterer.

Stenersen, derimot, mener de eventuelle innslagene av andre lands flagg som finnes gjr Norges nasjonaldag "mindre norsk."

"- Ja, det delegger dagen. Jeg er oppvokst p Skullerud st i Oslo , der var dette aldri et sprsml en gang da jeg vokste opp. P grunn av Arbeiderpartiets fokus p det multikulturelle Norge skjer ting som dette, sier hun."

Her er det mye gripe tak i!

For det frste; "[...] skjer dette." Alts - poenget er vel at det ikke skjer i noe srlig stort omfang. For det andre; "[...] det delegger dagen." Hvis et svrt begrenset innslag at andre lands flagg i 17. mai-tog bidrar til delegge Stenersens nasjonaldagsfeiring, s er det nrliggende tro at dagen i utgangspunktet ikke er allverden. Det mest betenkelige er likevel det tredje punktet; Dette "som skjer", og som "delegger dagen", skjer p grunn av "[...] Arbeiderpartiets fokus p det multikulturelle Norge."

Hva slags grumsete retorikk og ansvarliggjring er det dette minner om?

Innvandring til norge bidrar opplagt til mange utfordringer som m hndteres, bde nr det gjelder integrering i samfunnet og nr det gjelder ulik kultur og ulike verdier. Men et lite innslag av andre lands flagg, for de f menneske dette betyr noe for, er ikke en av dem! P 17. mai er folk glade og fornyde. La dem fortsette vre det, og ikke skap et problem ut av noe som er en ikke-sak. komme trekkende med "Arbeiderpartiet har skylda for multikulturismen"-retorikk som dette, hrer simpelthen ikke hjemme noe sted, nr utgangspunktet for at saken - igjen - dukket opp var at det p en skole p Sunnmre skal lages papirflagg hvor den ene siden har de norske farvene, og detn andre farvene til det som er opprinnelseslandet til den som brer flagget. Som ordfrer fabian Stang sier det:

"Jeg oppfordrer fortsatt alle til bre det norske flagget, men nsker ikke et lovforbud mot bruke andre, sier Stang."


Bare bekymring

"Alt denna rejgeringen gjr er perfekt. Ingenting kunne vrt anderledes!"Slik kan man tolke Arbeiderpartiet og den rdgrnne regjeringens utspill den siste tiden.

Det m selvsagt vre litt slitsomt for dem at ikke folket har ftt dette med seg. Mindre enn fem mneder fr valget s ligger de rdgrnne partiene langt etter skjema fra for fire r siden, og avstanden til den borgerlige opposisjonen er stor. Selv om ingen p borgerlig side skal ta noen seier for gitt - noe mitt inntrykk er at partiene heller ikke gjr - s skal regjeringspartiene sette noe nr norgesrekord i mobilisering for ta inn hele forspranget.

Det kan selvsagt skje. En krise kan oppst, slik tilfellet var i 2009, da srlig Arbeiderpartiet vant stort p hndteringen av finanskrisen. Eller; det kan komme resultater som viser at regjeringen faktisk leverer noe folket er opptatt av, slik som i 1993 da man gjennom sommermnedene viste at den konomiske nedgangen var snudd og massearbeidsledigheten p vei tilbake. Hvor sannsynlig det er at noe overordnet viktig skal inntreffe, er jeg derimot usikker p. Vi har ikke massearbeidsledighet i 2013. Heldigvis.

Men vi har helseker.

Det virker som om folk ikke helt kjenner seg igjen i regjeringens beskrivelse av at det kun er rdgrnne politikere som kan styre helse-Norge.

Og vi har bilker.

Ingen skal si at denne regjeringen ikke har penger. Men det er ogs alt den har.

Regjeringens favorittvelse de siste rene har vrt systematiske lekkasjer fra saker som enda ikke er ferdigbehandlet eller fremlagt for folket og Stortinget. I forbindelse med Nasjonal Transportplan, som ble lagt frem forrige fredag, var s og si alt innhold kjent lenge p forhnd. En annen ting regjeringen gjr seg fortjent til en norgesmestertittel i, er pengebruk. I omtalte transportplan legges det frem forslag til investere 508 milliarder kroner i samferdsel de neste ti rene.

Ingen skal si at denne regjeringen ikke har penger. Men det er ogs alt den har. "Vi har bygd mer vei," sies det. Sannheten er at "vi har brukt mer penger p vei." Nr 1 av 5 prosjekt er utsatt igangsatt, s flger ikke veiutbyggingen av pengebruken. Det hjelper fint lite ha "overoppfyllt NTP" dersom man har underlevert p resultatene. Og for folket - velgerne - er det vel det som er det viktigste: At veier og jernbanestrekninger bygges.

At politikerne faktisk gjennomfrer det de sier det er mulig f til.

Arbeiderpartiet har litt uflaks om dagen. En ting er at gallupene er faretruende lave, men jaggu klarer ikke en 19-ring fra Canada stjele oppmerksomheten fra landsmtet ogs. Kanskje kan det ha noe gjre med partiet selv, hva de faktisk sier til folk? N er ikke jeg i mlgruppen for Arbedierpartiet, noe som farver min oppfatning, men som over gjennomsnittelig opptatt av politikk s har jeg problemer med se hva Arbeiderpartiet egentlig str for om dagen. Utspillene, bde de styrte og de spontane, er mildt sagt sprikende.

I Dagbladet uttrykker han en holdning som jeg mener representerer noe av det verste i oss, nemlig den overdrevne troen p at vi ikke har noenting lre av noen andre.

Mange utspill det siste halvret har gtt p beskrive det hyrestyrte Sverige som noe i nrheten av et postapokalytisk helvete, for s klistre Hyres politikk helt opp til det regjerende ssterpartiet i Sverige. Boka Blkopi bidro til sette litt vind i seilene nr det gjelder samfunnsdebatten, men skal man tolke gallupene s har dette ikke virket i det hele tatt. Folk kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene av vrt naboland. Men om strategien med skremmebeskrivelse av andre (og i konomisk forstand: langt mindre heldige) land ikke virket p frste forsk, s er det tydeligvis ingen grunn til ikke prve igjen. Siste skrik fra Youngstorget var partisekretr Raymond Johansens bekymring over Erna Solbergs besk hos den britiske statsministeren David Cameron nylig. I Dagbladet uttrykker han en holdning som jeg mener representerer noe av det verste i oss, nemlig den overdrevne troen p at vi ikke har noenting lre av noen andre: "Erna Solberg har vrt veldig tydelig p at hun mtte David Cameron for f insirasjon. Hvilken inspirasjon fikk hun egentlig?" og "- Jeg har en utfordring til Erna: Hvilke deler av Camerons politikk vil du ta med deg for gjennomfre i Norge?"

Bare bekymring alts. Vi har ingenting lre.

Selvsagt var dette knyttet opp mot pstanden om at en ny regjering vil fre en uansvarlig konomisk politikk, fordi den vil gjre noe med den srnorske formueskatten. Det m selvsagt vre litt kjedelig for Arbeiderpartiet at folket ikke tror p dette ogs.