hits

Keep calm and carry on

Det er kanskje ikke så rart at det oppstår konspirasjonsteorier i forbindelse med terrortrusler, terrorisme er jo i sin natur konspiratorisk. 

Var det riktig å gå ut med informasjon om terrortrusselen som har vært rettet mot Norge? Ja. Det kan ikke herske noen tvil om at det vil være et informasjonsbehov når rikets sikkerhet og innbyggernes trygghet trues og er i fare. Vi lever ikke i en Men-in-Black-verden hvor myndighetenes eneste oppgave er å forhindre at informasjon om den virkelige verden kan nå ut til befolkningen. I tilfeller som dette må vi nesten også anta at de hemmelige tjenestene er kompetente til å vite når informasjon skal gies, og hva slags informasjon som skal gies. Informasjonen om terortrusselen mot Norge kan synes å ikke først og fremst være informasjon til oss alle om å passe på og være forsiktige, like mye kan det se ut som informasjon til de man antar kan stå bak trusselen om at "vi vet hvem dere er og hva dere har tenkt til." All den tid det faktisk ikke har skjedd noe anslag mot Norge, kan det se ut til å ha vært vellykket.

Likevel kommer altså konspirasjonsteoriene, påstand om overdrivelse og fare for stigmatisering, samt krav om såkalt granskning. For å ta det første først: Å hevde at PST skulle ha en egeninteresse av å forsøke å ta bort oppmerksomheten rundt konflikten i Israel og Gaza, som noen har gjort, står ikke til troende. Heldigvis er ikke den slags påstander så veldig dominerende. Har så PST overdrevet med informasjonen de har gitt? Når målet til PST og myndighetene i denne sammenhengen er at noe ikke skal skje, så er det det vanskelig å måle suksess. Det er jo tross alt normalen at det ikke forekommer terrorisme i Norge ukentlig. Og heldigvis for det. Likefullt kan det ikke være noen tvil om at når det først skulle informeres, så var det nødvendig å informere skikkelig. Sitter PST inne med informasjon i den størrelsesorden de åpenbart har gjort i denne saken, og de beslutter å informere, så holder det ikke med å informere litt



Informasjon i det omfang som PST har gitt den siste uken er kanskje også den beste muligheten til å forhindre frykt og stigmatisering. Daglige oppdateringer bidrar selvsagt til at saken om terrortrussel holdes varm og høyt oppe i nyhetsbildet. Men det gjør det også enklere for oss alle å faktisk ha oppmerksomhet om selve saken, og ikke henfalle til frykt og stigmatisering. Når det er sagt, er det grunn å dvele litt ved enkelte av påstandene som kom i forbindelse med kravet om granskning, som blant annet kommunikasjonsrådgiver Jarle Aabø og andre kom med i går. I nyhetssaken til Nettavisen sier en tidligere operativ leder ved det danske PET (PST) at terroristene allerede har "skapt frykt," og at myndighetene må gi "konkret informasjon" og "konkrete råd" dersom de går ut med informasjon.

Hvordan skal de egentlig gjøre det? Terrorisme er jo pr. definisjon en form for voldelig, politisk kommunikasjon, som nettopp har til hensikt å sjokkere og opptre uventet - nettopp for å skape frykt. Det kan nesten virke som om enkelte mener man skal velge Halvdan Koht-metoden, utenriksministeren som i 1940 nesten ikke ville mobilisere forsvaret før han fikk slått av en prat med de tyske invasjonsstyrkene. Selv om vi skal ha tro på kompetansen i PST til å vurdere trusler, så er det å stille urealistiske krav om vi skal kreve å vite hvor, når og i hvilket omfang et terroranslag vil komme før de i det hele tatt informerer befolkningen. 

Jarle Aabø ønsker likevel en såkalt kompetansekommisjon, som skal granske PST og regjeringen. Han mener PST har drevet med dobbeltkommunikasjon: "krigsretorikk" og samtidig bedt folk om å fortsette som før. Nå tror jeg at PST og regjeringen selv vil evaluere situasjonen i etterkant, og det skal bli spennende, men nøyaktig hva som menes med en kompetansekommisjon, fremstår som uklart. 

PST og myndighetene har et stort ansvar for å forhindre terroraksjoner og tap av menneskeliv på norsk jord. Når trusselen vurderes som stor nok til å gå ut med informasjon, så tilsier det også at de med kompetanse til å vurdere situasjonen, vurderer det slik at gevinsten med å gi informasjon er større - og viktigere - enn eventuelle bivirkninger som frykt og stigmatisering.

Så langt kan det synes å ha vært vellykket, både fordi det foreløbig ikke har skjedd noe anslag og fordi den sommervarme befolkningen hverken har gått av skaftet med hverken frykt eller stigmatisering. 

Blås i fløyta

Hvis sykefravær ikke skyldes reell sykdom er det vanskelig å forsvare 100 prosent sykepenger.

I dag er reglene for sykefravær forholdsvis klare: Har en nedsatt arbeidsevne som følge av helsemessige problemer, gir det rett til sykmelding og sykepenger. Likevel viser det seg at mer enn halvparten av sykefraværet i dag har bakgrunn i sosiale forhold og ikke helsemessige forhold. Hvert femte sykmeldingstilfelle skyldes i følge SOFAC-undersøkelsen samlivsproblemer. 



Stortingsrepresentant Karin Andersen ble hun sykmeldt som følge av samlivsbrudd. I et land hvor halvparten av oss opplever ett eller flere samlivsbrudd i løpet av livet, er det lett å vinne forståelse for at en slik endring i livssituasjon er krevende. Men hvor stort økonomisk ansvar for dette skal egentlig belastes arbeidsgiveren?

Jeg kan tenke meg mange grunner som kan oppleves som så krevende og sorgtung at en kan føle seg trist og tafatt, men hvor går egentlig grensen? Andersen får støtte av Kristelig Folkepartis Olaug Bollestad, som sier: "KrF har lagt opp til å gi sorg en plass i systemet. Vi snakker om den sjokkfasen hvor det er vanskelig å ta innover seg det som har skjedd." 

Skal det virkelig være slik at utfordringer vi møter i hverdagen som ikke er helserelaterte, og som ikke har noen bakgrunn i situasjonen på arbeidsplassen, skal gi rett til sykefravær og sykepenger? 

Den politiske debatten om sykefravær i Norge har de siste 15 årene handlet om hvilken helsemessig behandling og tilrettelegging sykemeldte skal få, slik at de raskt kan komme tilbake til jobb - enten som friskmeldt eller i en situasjon hvor man kan opprettholde arbeidet mens man er syk. 

I dag er alle partiene enige om å opprettholde en god sykepengeordning, med 100 prosent kompensasjon. Når halvparten av sykefraværet skyldes andre forhold enn det som er helsemessig eller arbeidsrelatert, er det vanskeligere å forsvare dette nivået. 

Å utvide grunnlaget for rett til sykepenger til også gjelde forhold som ikke er helserelatert, er ikke veien å gå.

Hvorfor er det høyt sykefravær blant gravide?

Hvis sykefraværet blant gravide skal reduseres så er det bare en ting som må til: Arbeidsgivere og fastleger må ta seg kraftig sammen.

Sykefraværsdebatter - som jeg har en viss erfaring med - er alltid provoserende. Ta med ekstradimensjonen "blant gravide kvinner," så har du dynamitt. To danske forskere har pekt på at det er høyt sykefravær blant gravide, og oppsummert det med at "gravide sykmeldes for lett." Graviditet er ingen sykdom, sier danskene, og uansett hva man mener om sykefraværsnivået blant gravide: det er det vanskelig å argumentere mot.

Samfunnsdebattanten Susanne Kaluza reagerer likevel på dette. Hun føler seg spyttet på, og noen ganger får hun lyst til å spytte tilbake. Graviditet medfører for mange plager, og i tillegg er det en del arbeidsoppgaver man advares mot å gjøre mens man er gravid. Fair enough.

Men er det rett å sykmelde en som ikke har varig nedsatt arbeidsevne, bare som følge av at en er gravid? Nei, selvsagt ikke. 

Gjøres det i likevel dag? Ja, utvilsomt.

Det betyr likevel ikke at gravide kvinner som Kaluza tar feil, eller for den saks skyld at gravide kvinner som egentlig ikke har så store plager, er å laste for at fastlegen sykmelder. I urovekkende stor grad tror jeg det handler om arbeidsgivere som enten ikke har mulighet for tilrettelegging, eller som ikke tilrettelegger godt nok. Og det skyldes fastlegen som har så god brukserfaring med sykmeldingsblanketten at han eller hun ikke orker å forholde seg til at det finnes en helt egen ordning for gravide som ikke kan jobbe på grunn av manglende tilrettelegging:

Svangerskapspenger.

Ordningen er til forveksling lik sykepengeordningen: Kompensasjonen er 100 prosent. Men i motsetning til sykepenger, så er det ikke et krav om nedsatt arbeidsevne for å ta del i ordningen, det eneste som trengs er faktisk at det er vanskelig å tilrettelegge arbeidsplassen for den gravide og at mangelen på tilrettelegging kan gå utover fosterets ve og vel. Og det kan det jo være mange grunner til at er vanskelig i visse tilfeller, både gode grunner og dårlige grunner.

Men problemet ser ut til å være at arbeidsgivere ikke tar på alvor det tilretteleggingsansvaret som faktisk er pålagt dem gjennom arbeidsmiljøloven. Det innebærer både at en skal forberede en tilrettelegging fra tidlig i graviditeten, og at man skal undersøke og rapportere dersom det ikke er mulig med tilrettelegging. Jobber man et sted hvor man skal lempe kornsekker - og kun det - så kan eksempelvis tilretteleggingen være krevende. Men denne forpliktelsen ser ut til å følges i liten grad.

Når det kombineres med fastlegens lettvinte holdning til å utskrive sykmelding som forebyggende tiltak for gravide som faktisk er helt friske, samt ganske skremmende mangel på kjennskap til at ordningen med svangerskapspenger eksisterer, så har du noe av forklaringen på hvorfor sykefraværet blant gravide er så høyt som det er.

Noen vil kanskje spørre hvor stort dette problemet egentlig er. Den gravide får kompensasjonen sin. Arbeidsgiveren slipper tilretteleggingsansvar, og fastlegen gjør i det minste noe han kan, nemlig utskrive sykmeldinger. Er det så stort problem da?

Ja, det er det.

Det er et problem fordi det bidrar til å undergrave sykmeldingssystemet, hvor det kreves en streng helsemessig begrunnelse for fravær. Det er et problem fordi det bidrar til å bygge opp, og vedlikeholde et syn på at graviditet er gyldig sykmeldingsgrunn, noe som påvirker både arbeidsgiveres motivasjon for tilrettelgging og den enkelte gravides motiasjon for jobb - selv når det ikke er snakk om sykdom,

Det er også et problem fordi vi med en slik slepphendt praksis får en statistikk som det ikke går an å forholde seg til, hverken når det gjelder sykefraværet eller hvor problemet reelt sett ligger. Dersom arbeidsgivere og fastleger bruker ordningen med svangerskapspenger i de tilfellene hvor den gravide ikke har nedsatt arbeidsevne, så vil vi nødvendigvis også ha et bedre grunnlag for å peke på utfordringer bedrifter har på tilretteleggingssiden og vurdere virkemidler som kan bøte på disse problemene. Når i stedet veldig mange feilaktig sykmeldes, så er det altså sykefraværet som holdes høyt, og virkemidler i sykefraværsarbeidet som må styrkes.

Verst er det likevel for den gravide, som bruker opp av sine rettigheter til sykepenger, i stedet for altså å ha en inntektssikring som ikke har den effekten.

Jeg er ett hundre prosent sikker på at dersom arbeidsgivere og fastleger hadde tatt seg bryet med å sette seg inn i hvilke ordninger som er tilgjengelige for gravide kvinnernår det gjelder tilrettelegging og inntekssikring, så hadde det registrerte sykefraværet blant gravide vært lavere.

Kanskje hadde da debatten i stedet handlet om mangelfull tilrettelegging på arbeidsplassen i stedet for at de som reelt sett er syke og har en nedsatt arbeidsevne, opplever å få "moralske pekefingre fra Danmark i ansiktet," slik Susanne Kaluza sa på Dagsnytt Atten i dag.

Det handler kort og godt om at de som er ansvarlige i systemet; arbeidsgivere og fastleger, må ta seg sammen.

One last call from the bar, Mr. Stoltenberg

Jens Stoltenberg gjør som Thorvald gjorde på 1980-tallet: Når den politiske arenaen en er valgt til nasjonalt blir for kjedelig, så kan tiden like gjerne brukes internasjonalt.

Etter å ha tapt kampen om regjeringsmakten ser det ut til at opposisjonsleder Jens Stoltenberg må søke utenlands for å finne interessant arbeid. Etter utnevnelsen som FNs klimautsending høsten 2013, kom nyheten i går om at Stoltenberg får klima-fri fra arbeidet sitt på Stortinget, slik at han kan reise verden rundt i stedet for å gjøre jobben han er valg til av folket.



Naturlignok har ikke saken fått særlig oppmerksomhet, presentert mens Nord-Trøndelag sto i flammer og samtidig som Arbeiderpartiet forberedte spørsmål om regjeringens forslag til reservasjonsmulighet for fastleger. Men kanskje burde den få det, når brannen er slukket - både den som angår mange rammede i Flatanger, og den som gjelder regjeringen.

For hva er det egentlig å være stortingsrepresentant, hertil også leder av opposisjonen og leder av landets største parti?

Nå ligger ikke jeg våken om nettene og frykter for hva som skjer med Arbeiderpartiet i Stoltenbergs fravær, som hvor forsåvidt hverken omfang eller varighet er klargjort. Blir fraværet omfattende og langvarig, så skal det bli spennende å se på maktkampene som vil fylle tomrommet bak Stoltenberg. Det burde likevel interessere pressen hvordan vår tidligere statsminister, som har bedyret at han gjerne vil være statsministerkandidat  også i 2017, egentlig har tenkt til å utøve sin opposisjonsrolle nasjonalt. 

For Jens Stoltenberg går man ett skritt lenger for å legge tilrette for at han både kan være opposisjonsleder og internasjonal utsending: Man gjør permisjonen tidsuavhengig, og med uavklart utfall. Stoltenberg kan i realiteten komme og gå i landets nasjonalforsamling slik han selv vil.

Han kan jo ikke forvente at regjeringen utelukkende skal gå for gjenbruk av strategien rundt reservasjonsretten. Og det er nok av viktige spørsmål som skal reises og reformer som skal begynnes, reformer hvor Arbeiderpartiet ikke bare er ønsket til å være med på laget, men også hvor partiet selv har interesser. Selv for en som ikke stemmer på partiet så er det bedre med et Arbeiderparti som ledes enn at landets største opposisjonsparti skal være som en førerløs hund.

Pliktene som kommer til å skjøtte vervet som stortingsrepresentant er ellers grunnlovsfestet, og det er svært sjeldent at Stortinget omgår grunnloven for å innvilge langvarig permisjon fra møteplikten. de få gangene det har skjedd, senest med nåværende Utenriksminister Børge Brende da han ble direktør i World Economic Forum i 2008, har permisjonen vært permanent. Og omdiskutert har det alltid vært, fordi dette åpner for sterk forskjellsbehandling av valgte stortingsrepresentanter. 

For Jens Stoltenberg går man ett skritt lenger for å legge tilrette for at han både kan være opposisjonsleder og internasjonal utsending: Man gjør permisjonen tidsuavhengig, og med uavklart utfall. Stoltenberg kan i realiteten komme og gå i landets nasjonalforsamling slik han selv vil. Stortingspresident Olemic Thommessen sier dette er i nasjonens interesse.

Det er det ikke sikkert velgerne til Arbeiderpartiet er enig i.

Det sies at Thorvald Stoltenberg, etter å ha tapt kampen om å bli Ordfører i Oslo i 1983, befant seg mye i "bydel 41" i sin periode i Oslo Bystyre. Bydel 41 var da kallenavnet for "verden utenfor Oslo," ettersom Oslo den gang hadde hele 40 bydeler (!). Og verden utenfor Oslo betød for den slagne ordførerkandidaten til Arbeiderpartiet den internasjonale, politiske arena.

Som far, så sønn, der, altså. 

Navarsete i offerrollen

For å ta et oppgjør med mistenkeliggjøringskulturen i Senterpartiet setter partilederen ut en mistanke mot alle medlemmene i et utvalg hun selv har vært med å nedsette. Det må være rekord i inkonsekvent lederskap.

Det er sjelden kost når en partileder går ut på direktesendt radio og sier at hun vil "røyke ut partifeller som lekker," slik Navarsete gjorde i Politisk Kvarter på NRK P2 i dag. Det er nok fordi de aller fleste ledere vet at lojalitet er noe som bygger på tillit. Og at tillit ikke er noe en får eller har krav på, men noe en gjør seg fortjent til.



Evalueringsutvalget i Senterpartiet har omtalt Navarsetes lederperiode som en kontinuerlig krisehåndtering. Det er ualminnelig sterk kost. Navarsetes svar på dette er å finne kilden til hvorfor rapporten ble omtalt i media før gårsdagens offentliggjøring. Lekkasjene er nemlig "verre enn tillitskrisen i ledelsen" i partiet, som Navarsete svarte på direkte spørsmål fra VG. For partiet, vel og merke.

"- Den som har lekket til VG bør være modig nok til å stå frem. Vi vet at det var ni personer som hadde denne informasjonen. I dag er alle mistenkt."

I dag er alle mistenkt!

Etter å ha ledet partiet i mer enn fem år er det altså på tide å ta et oppgjør mot en mistenkeliggjøringskultur i eget parti. Lekkasjer er illojalt, mener Navarsete. Ja vel. Men heller ikke lekkasjer oppstår i et vakum. Eller av pur "vondskap," slik Navarsete oppgitt skrev på Facebook forrige helg (eller develskap, som det først sto). Lekkasjer og mistenkeliggjøring er som oftest et symptom på et mye større problem:

Tillitskrise.

Har man ikke tillit, så kan man ikke forvente lojalitet. Og har man ikke en organisasjon hvor det er tillit og lojalitet, så er det vanskelig å se for seg vekst. Da hjelper det dårlig at Navarsete plasserer seg selv i offerrollen og skal ta et oppgjør med de "illojale." Som leder er det direkte ukledelig å forsøke å fremstå som et offer, og det er noe Navarsete burde vite etter flere dårlige erfaringer med nettopp å innta offerrollen.

Når Senterpartiet nå skal fjerne symptomene i stedet for å ta tak i problemene må bare bety at arbeidet til evalueringutvalget har vært fåfengt. 

Tillit er noe en gjør seg fortjent til. Lojalitet vil følge i kjølvannet av tillit. For Navarsete bør vel dette være det viktigste problemet å ta tak i. 

For partiet, vel og merke.