hits

Politikk

Keep calm and carry on

Det er kanskje ikke så rart at det oppstår konspirasjonsteorier i forbindelse med terrortrusler, terrorisme er jo i sin natur konspiratorisk. 

Var det riktig å gå ut med informasjon om terrortrusselen som har vært rettet mot Norge? Ja. Det kan ikke herske noen tvil om at det vil være et informasjonsbehov når rikets sikkerhet og innbyggernes trygghet trues og er i fare. Vi lever ikke i en Men-in-Black-verden hvor myndighetenes eneste oppgave er å forhindre at informasjon om den virkelige verden kan nå ut til befolkningen. I tilfeller som dette må vi nesten også anta at de hemmelige tjenestene er kompetente til å vite når informasjon skal gies, og hva slags informasjon som skal gies. Informasjonen om terortrusselen mot Norge kan synes å ikke først og fremst være informasjon til oss alle om å passe på og være forsiktige, like mye kan det se ut som informasjon til de man antar kan stå bak trusselen om at "vi vet hvem dere er og hva dere har tenkt til." All den tid det faktisk ikke har skjedd noe anslag mot Norge, kan det se ut til å ha vært vellykket.

Likevel kommer altså konspirasjonsteoriene, påstand om overdrivelse og fare for stigmatisering, samt krav om såkalt granskning. For å ta det første først: Å hevde at PST skulle ha en egeninteresse av å forsøke å ta bort oppmerksomheten rundt konflikten i Israel og Gaza, som noen har gjort, står ikke til troende. Heldigvis er ikke den slags påstander så veldig dominerende. Har så PST overdrevet med informasjonen de har gitt? Når målet til PST og myndighetene i denne sammenhengen er at noe ikke skal skje, så er det det vanskelig å måle suksess. Det er jo tross alt normalen at det ikke forekommer terrorisme i Norge ukentlig. Og heldigvis for det. Likefullt kan det ikke være noen tvil om at når det først skulle informeres, så var det nødvendig å informere skikkelig. Sitter PST inne med informasjon i den størrelsesorden de åpenbart har gjort i denne saken, og de beslutter å informere, så holder det ikke med å informere litt



Informasjon i det omfang som PST har gitt den siste uken er kanskje også den beste muligheten til å forhindre frykt og stigmatisering. Daglige oppdateringer bidrar selvsagt til at saken om terrortrussel holdes varm og høyt oppe i nyhetsbildet. Men det gjør det også enklere for oss alle å faktisk ha oppmerksomhet om selve saken, og ikke henfalle til frykt og stigmatisering. Når det er sagt, er det grunn å dvele litt ved enkelte av påstandene som kom i forbindelse med kravet om granskning, som blant annet kommunikasjonsrådgiver Jarle Aabø og andre kom med i går. I nyhetssaken til Nettavisen sier en tidligere operativ leder ved det danske PET (PST) at terroristene allerede har "skapt frykt," og at myndighetene må gi "konkret informasjon" og "konkrete råd" dersom de går ut med informasjon.

Hvordan skal de egentlig gjøre det? Terrorisme er jo pr. definisjon en form for voldelig, politisk kommunikasjon, som nettopp har til hensikt å sjokkere og opptre uventet - nettopp for å skape frykt. Det kan nesten virke som om enkelte mener man skal velge Halvdan Koht-metoden, utenriksministeren som i 1940 nesten ikke ville mobilisere forsvaret før han fikk slått av en prat med de tyske invasjonsstyrkene. Selv om vi skal ha tro på kompetansen i PST til å vurdere trusler, så er det å stille urealistiske krav om vi skal kreve å vite hvor, når og i hvilket omfang et terroranslag vil komme før de i det hele tatt informerer befolkningen. 

Jarle Aabø ønsker likevel en såkalt kompetansekommisjon, som skal granske PST og regjeringen. Han mener PST har drevet med dobbeltkommunikasjon: "krigsretorikk" og samtidig bedt folk om å fortsette som før. Nå tror jeg at PST og regjeringen selv vil evaluere situasjonen i etterkant, og det skal bli spennende, men nøyaktig hva som menes med en kompetansekommisjon, fremstår som uklart. 

PST og myndighetene har et stort ansvar for å forhindre terroraksjoner og tap av menneskeliv på norsk jord. Når trusselen vurderes som stor nok til å gå ut med informasjon, så tilsier det også at de med kompetanse til å vurdere situasjonen, vurderer det slik at gevinsten med å gi informasjon er større - og viktigere - enn eventuelle bivirkninger som frykt og stigmatisering.

Så langt kan det synes å ha vært vellykket, både fordi det foreløbig ikke har skjedd noe anslag og fordi den sommervarme befolkningen hverken har gått av skaftet med hverken frykt eller stigmatisering. 

Blås i fløyta

Hvis sykefravær ikke skyldes reell sykdom er det vanskelig å forsvare 100 prosent sykepenger.

I dag er reglene for sykefravær forholdsvis klare: Har en nedsatt arbeidsevne som følge av helsemessige problemer, gir det rett til sykmelding og sykepenger. Likevel viser det seg at mer enn halvparten av sykefraværet i dag har bakgrunn i sosiale forhold og ikke helsemessige forhold. Hvert femte sykmeldingstilfelle skyldes i følge SOFAC-undersøkelsen samlivsproblemer. 



Stortingsrepresentant Karin Andersen ble hun sykmeldt som følge av samlivsbrudd. I et land hvor halvparten av oss opplever ett eller flere samlivsbrudd i løpet av livet, er det lett å vinne forståelse for at en slik endring i livssituasjon er krevende. Men hvor stort økonomisk ansvar for dette skal egentlig belastes arbeidsgiveren?

Jeg kan tenke meg mange grunner som kan oppleves som så krevende og sorgtung at en kan føle seg trist og tafatt, men hvor går egentlig grensen? Andersen får støtte av Kristelig Folkepartis Olaug Bollestad, som sier: "KrF har lagt opp til å gi sorg en plass i systemet. Vi snakker om den sjokkfasen hvor det er vanskelig å ta innover seg det som har skjedd." 

Skal det virkelig være slik at utfordringer vi møter i hverdagen som ikke er helserelaterte, og som ikke har noen bakgrunn i situasjonen på arbeidsplassen, skal gi rett til sykefravær og sykepenger? 

Den politiske debatten om sykefravær i Norge har de siste 15 årene handlet om hvilken helsemessig behandling og tilrettelegging sykemeldte skal få, slik at de raskt kan komme tilbake til jobb - enten som friskmeldt eller i en situasjon hvor man kan opprettholde arbeidet mens man er syk. 

I dag er alle partiene enige om å opprettholde en god sykepengeordning, med 100 prosent kompensasjon. Når halvparten av sykefraværet skyldes andre forhold enn det som er helsemessig eller arbeidsrelatert, er det vanskeligere å forsvare dette nivået. 

Å utvide grunnlaget for rett til sykepenger til også gjelde forhold som ikke er helserelatert, er ikke veien å gå.

Hvorfor er det høyt sykefravær blant gravide?

Hvis sykefraværet blant gravide skal reduseres så er det bare en ting som må til: Arbeidsgivere og fastleger må ta seg kraftig sammen.

Sykefraværsdebatter - som jeg har en viss erfaring med - er alltid provoserende. Ta med ekstradimensjonen "blant gravide kvinner," så har du dynamitt. To danske forskere har pekt på at det er høyt sykefravær blant gravide, og oppsummert det med at "gravide sykmeldes for lett." Graviditet er ingen sykdom, sier danskene, og uansett hva man mener om sykefraværsnivået blant gravide: det er det vanskelig å argumentere mot.

Samfunnsdebattanten Susanne Kaluza reagerer likevel på dette. Hun føler seg spyttet på, og noen ganger får hun lyst til å spytte tilbake. Graviditet medfører for mange plager, og i tillegg er det en del arbeidsoppgaver man advares mot å gjøre mens man er gravid. Fair enough.

Men er det rett å sykmelde en som ikke har varig nedsatt arbeidsevne, bare som følge av at en er gravid? Nei, selvsagt ikke. 

Gjøres det i likevel dag? Ja, utvilsomt.

Det betyr likevel ikke at gravide kvinner som Kaluza tar feil, eller for den saks skyld at gravide kvinner som egentlig ikke har så store plager, er å laste for at fastlegen sykmelder. I urovekkende stor grad tror jeg det handler om arbeidsgivere som enten ikke har mulighet for tilrettelegging, eller som ikke tilrettelegger godt nok. Og det skyldes fastlegen som har så god brukserfaring med sykmeldingsblanketten at han eller hun ikke orker å forholde seg til at det finnes en helt egen ordning for gravide som ikke kan jobbe på grunn av manglende tilrettelegging:

Svangerskapspenger.

Ordningen er til forveksling lik sykepengeordningen: Kompensasjonen er 100 prosent. Men i motsetning til sykepenger, så er det ikke et krav om nedsatt arbeidsevne for å ta del i ordningen, det eneste som trengs er faktisk at det er vanskelig å tilrettelegge arbeidsplassen for den gravide og at mangelen på tilrettelegging kan gå utover fosterets ve og vel. Og det kan det jo være mange grunner til at er vanskelig i visse tilfeller, både gode grunner og dårlige grunner.

Men problemet ser ut til å være at arbeidsgivere ikke tar på alvor det tilretteleggingsansvaret som faktisk er pålagt dem gjennom arbeidsmiljøloven. Det innebærer både at en skal forberede en tilrettelegging fra tidlig i graviditeten, og at man skal undersøke og rapportere dersom det ikke er mulig med tilrettelegging. Jobber man et sted hvor man skal lempe kornsekker - og kun det - så kan eksempelvis tilretteleggingen være krevende. Men denne forpliktelsen ser ut til å følges i liten grad.

Når det kombineres med fastlegens lettvinte holdning til å utskrive sykmelding som forebyggende tiltak for gravide som faktisk er helt friske, samt ganske skremmende mangel på kjennskap til at ordningen med svangerskapspenger eksisterer, så har du noe av forklaringen på hvorfor sykefraværet blant gravide er så høyt som det er.

Noen vil kanskje spørre hvor stort dette problemet egentlig er. Den gravide får kompensasjonen sin. Arbeidsgiveren slipper tilretteleggingsansvar, og fastlegen gjør i det minste noe han kan, nemlig utskrive sykmeldinger. Er det så stort problem da?

Ja, det er det.

Det er et problem fordi det bidrar til å undergrave sykmeldingssystemet, hvor det kreves en streng helsemessig begrunnelse for fravær. Det er et problem fordi det bidrar til å bygge opp, og vedlikeholde et syn på at graviditet er gyldig sykmeldingsgrunn, noe som påvirker både arbeidsgiveres motivasjon for tilrettelgging og den enkelte gravides motiasjon for jobb - selv når det ikke er snakk om sykdom,

Det er også et problem fordi vi med en slik slepphendt praksis får en statistikk som det ikke går an å forholde seg til, hverken når det gjelder sykefraværet eller hvor problemet reelt sett ligger. Dersom arbeidsgivere og fastleger bruker ordningen med svangerskapspenger i de tilfellene hvor den gravide ikke har nedsatt arbeidsevne, så vil vi nødvendigvis også ha et bedre grunnlag for å peke på utfordringer bedrifter har på tilretteleggingssiden og vurdere virkemidler som kan bøte på disse problemene. Når i stedet veldig mange feilaktig sykmeldes, så er det altså sykefraværet som holdes høyt, og virkemidler i sykefraværsarbeidet som må styrkes.

Verst er det likevel for den gravide, som bruker opp av sine rettigheter til sykepenger, i stedet for altså å ha en inntektssikring som ikke har den effekten.

Jeg er ett hundre prosent sikker på at dersom arbeidsgivere og fastleger hadde tatt seg bryet med å sette seg inn i hvilke ordninger som er tilgjengelige for gravide kvinnernår det gjelder tilrettelegging og inntekssikring, så hadde det registrerte sykefraværet blant gravide vært lavere.

Kanskje hadde da debatten i stedet handlet om mangelfull tilrettelegging på arbeidsplassen i stedet for at de som reelt sett er syke og har en nedsatt arbeidsevne, opplever å få "moralske pekefingre fra Danmark i ansiktet," slik Susanne Kaluza sa på Dagsnytt Atten i dag.

Det handler kort og godt om at de som er ansvarlige i systemet; arbeidsgivere og fastleger, må ta seg sammen.

One last call from the bar, Mr. Stoltenberg

Jens Stoltenberg gjør som Thorvald gjorde på 1980-tallet: Når den politiske arenaen en er valgt til nasjonalt blir for kjedelig, så kan tiden like gjerne brukes internasjonalt.

Etter å ha tapt kampen om regjeringsmakten ser det ut til at opposisjonsleder Jens Stoltenberg må søke utenlands for å finne interessant arbeid. Etter utnevnelsen som FNs klimautsending høsten 2013, kom nyheten i går om at Stoltenberg får klima-fri fra arbeidet sitt på Stortinget, slik at han kan reise verden rundt i stedet for å gjøre jobben han er valg til av folket.



Naturlignok har ikke saken fått særlig oppmerksomhet, presentert mens Nord-Trøndelag sto i flammer og samtidig som Arbeiderpartiet forberedte spørsmål om regjeringens forslag til reservasjonsmulighet for fastleger. Men kanskje burde den få det, når brannen er slukket - både den som angår mange rammede i Flatanger, og den som gjelder regjeringen.

For hva er det egentlig å være stortingsrepresentant, hertil også leder av opposisjonen og leder av landets største parti?

Nå ligger ikke jeg våken om nettene og frykter for hva som skjer med Arbeiderpartiet i Stoltenbergs fravær, som hvor forsåvidt hverken omfang eller varighet er klargjort. Blir fraværet omfattende og langvarig, så skal det bli spennende å se på maktkampene som vil fylle tomrommet bak Stoltenberg. Det burde likevel interessere pressen hvordan vår tidligere statsminister, som har bedyret at han gjerne vil være statsministerkandidat  også i 2017, egentlig har tenkt til å utøve sin opposisjonsrolle nasjonalt. 

For Jens Stoltenberg går man ett skritt lenger for å legge tilrette for at han både kan være opposisjonsleder og internasjonal utsending: Man gjør permisjonen tidsuavhengig, og med uavklart utfall. Stoltenberg kan i realiteten komme og gå i landets nasjonalforsamling slik han selv vil.

Han kan jo ikke forvente at regjeringen utelukkende skal gå for gjenbruk av strategien rundt reservasjonsretten. Og det er nok av viktige spørsmål som skal reises og reformer som skal begynnes, reformer hvor Arbeiderpartiet ikke bare er ønsket til å være med på laget, men også hvor partiet selv har interesser. Selv for en som ikke stemmer på partiet så er det bedre med et Arbeiderparti som ledes enn at landets største opposisjonsparti skal være som en førerløs hund.

Pliktene som kommer til å skjøtte vervet som stortingsrepresentant er ellers grunnlovsfestet, og det er svært sjeldent at Stortinget omgår grunnloven for å innvilge langvarig permisjon fra møteplikten. de få gangene det har skjedd, senest med nåværende Utenriksminister Børge Brende da han ble direktør i World Economic Forum i 2008, har permisjonen vært permanent. Og omdiskutert har det alltid vært, fordi dette åpner for sterk forskjellsbehandling av valgte stortingsrepresentanter. 

For Jens Stoltenberg går man ett skritt lenger for å legge tilrette for at han både kan være opposisjonsleder og internasjonal utsending: Man gjør permisjonen tidsuavhengig, og med uavklart utfall. Stoltenberg kan i realiteten komme og gå i landets nasjonalforsamling slik han selv vil. Stortingspresident Olemic Thommessen sier dette er i nasjonens interesse.

Det er det ikke sikkert velgerne til Arbeiderpartiet er enig i.

Det sies at Thorvald Stoltenberg, etter å ha tapt kampen om å bli Ordfører i Oslo i 1983, befant seg mye i "bydel 41" i sin periode i Oslo Bystyre. Bydel 41 var da kallenavnet for "verden utenfor Oslo," ettersom Oslo den gang hadde hele 40 bydeler (!). Og verden utenfor Oslo betød for den slagne ordførerkandidaten til Arbeiderpartiet den internasjonale, politiske arena.

Som far, så sønn, der, altså. 

Navarsete i offerrollen

For å ta et oppgjør med mistenkeliggjøringskulturen i Senterpartiet setter partilederen ut en mistanke mot alle medlemmene i et utvalg hun selv har vært med å nedsette. Det må være rekord i inkonsekvent lederskap.

Det er sjelden kost når en partileder går ut på direktesendt radio og sier at hun vil "røyke ut partifeller som lekker," slik Navarsete gjorde i Politisk Kvarter på NRK P2 i dag. Det er nok fordi de aller fleste ledere vet at lojalitet er noe som bygger på tillit. Og at tillit ikke er noe en får eller har krav på, men noe en gjør seg fortjent til.



Evalueringsutvalget i Senterpartiet har omtalt Navarsetes lederperiode som en kontinuerlig krisehåndtering. Det er ualminnelig sterk kost. Navarsetes svar på dette er å finne kilden til hvorfor rapporten ble omtalt i media før gårsdagens offentliggjøring. Lekkasjene er nemlig "verre enn tillitskrisen i ledelsen" i partiet, som Navarsete svarte på direkte spørsmål fra VG. For partiet, vel og merke.

"- Den som har lekket til VG bør være modig nok til å stå frem. Vi vet at det var ni personer som hadde denne informasjonen. I dag er alle mistenkt."

I dag er alle mistenkt!

Etter å ha ledet partiet i mer enn fem år er det altså på tide å ta et oppgjør mot en mistenkeliggjøringskultur i eget parti. Lekkasjer er illojalt, mener Navarsete. Ja vel. Men heller ikke lekkasjer oppstår i et vakum. Eller av pur "vondskap," slik Navarsete oppgitt skrev på Facebook forrige helg (eller develskap, som det først sto). Lekkasjer og mistenkeliggjøring er som oftest et symptom på et mye større problem:

Tillitskrise.

Har man ikke tillit, så kan man ikke forvente lojalitet. Og har man ikke en organisasjon hvor det er tillit og lojalitet, så er det vanskelig å se for seg vekst. Da hjelper det dårlig at Navarsete plasserer seg selv i offerrollen og skal ta et oppgjør med de "illojale." Som leder er det direkte ukledelig å forsøke å fremstå som et offer, og det er noe Navarsete burde vite etter flere dårlige erfaringer med nettopp å innta offerrollen.

Når Senterpartiet nå skal fjerne symptomene i stedet for å ta tak i problemene må bare bety at arbeidet til evalueringutvalget har vært fåfengt. 

Tillit er noe en gjør seg fortjent til. Lojalitet vil følge i kjølvannet av tillit. For Navarsete bør vel dette være det viktigste problemet å ta tak i. 

For partiet, vel og merke.

Kapitalist: Led deg inn i stiftelse

Det er ikke rart man synes Olav Thon er en tufs dersom man egentlig er for at staten bare burde konfiskert hele formuen hans. 

Selv om Norge er i verdenstoppen når det gjelder rikdom er likevel ikke landet fullspekket med kapitalister. Det er et problem, først og fremst for norsk, privat eierskap i næringslivet. Når Olav Thon denne uken valgte å gi hele sitt eierskap i Olav Thon Gruppen AS - en formuesverdi på rundt 25 milliarder kroner - til en stiftelse er dette noe som vil sikre at dette private eierskapet forblir på norske hender. Det betyr at eierskapet ikke splittes opp, deles, selges - kanskje til utlandet, slik at norske arbeidsplasser forsvinner.



Thons arv burde være et eksempel til etterfølgelse for andre kapitalister i Norge. Pussig nok møter avgjørelsen hans likevel kritikk. Den mest surmaga kritikken kommer fra ytre venstre, i form av kronikken Mímir Kristjánsson skrev på NRK Ytring i går:

«I realiteten planlegger han en gigantisk skatteflukt i det hinsidige.»

Skatteflukten som påstås henger sammen med at beskatning av stiftelser er lavere enn beskatning av enkeltpersoner og formue. Pengene er ingen «gave,» mener Kristjánsson - statens inntekter blir tross alt redusert. 

Statens inntekter? Dette handler da ikke om statens inntekter. Dette handler om hvordan en livsoppbygget formue skal disponeres etter Thon selv ikke er her til å passe på. Det er ikke statens penger det er snakk om i utgangspunktet, det er Thons. Og måten han sikrer formuen på er å sørge for at pengene går til å styrke eierskap innenfor de sektorene som Thon selv er opptatt av. I tillegg kommer det til gode for allmennyttige formål, som en del av stiftelsens samfunnsengasjement (men bare 50 - 100 millioner, som noe har uttrykt det).

DN deler neppe Kristjánssons eiendommelige syn på privat eiendomrett og privat eierskap, men når en avis som presumtivt er opptatt av privat eierskap, langsiktig næringspolitikk og forutsigbare rammevilkår, legger seg på en ytre venstre-tolkning er det grunn til å rope varsku.

«Men 50 millioner må da uansett være noe å glede seg over,» spør Kristjánsson, før han selv svarer kort og godt; nei: «[...] ikke for oss som er opptatt av veier, sykehjem og skoler. Ved å overføre eierskapet til en stiftelse, unndrar Olav Thon Gruppen AS seg formueskatt.» På den ene siden er altså Krtisjánsson mot kapitaliser - eller «de superrike» som han har skrevet bok om - generelt. På den andre siden er det altså skatteunndragelse om en kapitalistisk, superrik 90-åring gir bort formuen sin til en stiftelse. 

Dette kunne saktens blitt forbigått i stillhet om det kun var fra ytre venstre man hørte klagingen. Men også Dagens Næringsliv gjør samme tilnærming til Thons arv, når det påstås at Olav Thon kutter skatteregningen med 70 mill. DN deler neppe Kristjánssons eiendommelige syn på privat eiendomrett og privat eierskap, men når en avis som presumtivt er opptatt av privat eierskap, langsiktig næringspolitikk og forutsigbare rammevilkår, legger seg på en ytre venstre-tolkning er det grunn til å rope varsku.

Og til å minne om at man ikke betaler skatt på formue man ikke lenger besitter. Thons formue ble overført stiftelsen for to dager siden.

Det er også verdt å minne om at virksomhetene den nye stiftelsen eier, fortsatt vil bidra til verdiskaping og sysselsetting i norske arbeidsplasser - og derav skatteinntekter. I lang tid fremover. I følge Mímir Kristjánsson er dette et «netto tap for fellesskapet.»

Jeg derimot mener Norge trenger flere kapitalister som Olav Thon. Jeg vil at flere som har bygget seg opp verdier over et langt yrkesliv, ønsker å fordele sin arv på en måte som sikrer det private eierskapet, som sikrer norske arbeidsplasser og dermed sørger for skatteinntekter til fellesskapet i lang tid fremover - ja, gjerne inn i evigheten. 

Norske kapitalister bør ledes inn i stiftelse.

 

Bomskudd

Fremskrittspartiet bør takke TV2 for bomometeret.

I valgkampen gikk Fremskrittspartiet høyt på banen og sa partiet ville fjerne bommene som hver dag krever inn millioner av kroner fra norske bilister. Såpass høyt at det var fortjent da TV2 i forbindelse med regjeringsskiftet opprettet et eget bomometer på sine nettsider. Fra regjeringsskiftet og til i dag så har det blitt krevet inn mer enn én milliard kroner i bompenger. En milliard!



Eller - "med Fremskrittspartiet i regjering har det blitt innkrevet én milliard i bompenger," som det også kan fremstilles, for å understreke at partiet ikke leverer. Opposisjonen griper tak i dette påståtte løftebruddet med et begjær som vitner om svak blodtilstrømning til det tenkende organ. Tidligere regjeringspartier vet at en ikke bør endre alt over natten, de vet at det ikke er lurt - uavhengig av om en er enig i endringen eller ikke. Det mest platte uttrykket for dette kom med opposisjonsleder Jens Stoltenbergs utilslørte populisme til Fagforbundets landsmøte, da han eksemplifiserte forskjellen på den rødgrønne regjeringen (eller kanskje bare Arbeiderpartiet?) og den blåblå regjeringen med Fremskrittspartiet: "Vi bygger landet, de bygger bomstasjoner." 

Bare mens dette innlegget er skrevet er det samlet inn mer enn 200 000 kroner i norske bomstasjoner.

Det blir ikke bedre enn det.

Ikke mer usant heller. Saken er jo at de bomstasjonene som bygges i dag, eller som i dag ble vedtatt i Stortinget, er prosjektert og foreslått gjennom den nasjonale transportplanen som Stoltenbergs regjering fremmet. Det kan ikke herske spesielt mye tvil om at Fremskrittspartiet var mot dette da transportplanen ble vedtatt i juni. Det kan heller ikke herske særlig tvil om at Fremskrittspartiets styrke i det nye Stortinget ikke tilsier et endelig adjø med bompengefinansiering av norske veier.

Dette vet Stoltenberg, og dette vet TV2. 

Men vet de egentlig hvor viktig sak bompenger er for folk flest, og dermed for Fremskrittspartiet? Bomometeret kommer til å være gull verdt for partiet, når det skal synliggjøre hvor enormt med penger det faktisk er snakk om at trekkes inn fra norske bilister. Synliggjøringen skjer i tillegg på en slik måte at folk flest lett kan følge med - og opinionsdannelsen rundt bompengespørsmålet blir større, ikke mindre av dette. Sjansen for at Fremskrittspartiet skal vinne ytterligere frem med sin politikk på dette området er dermed stor.

Takket være TV2.

Hittil har regjeringen fjernet kravet om bompengefinansiering i flere planlagte prosjekter. Prosjekter hvor de administrative kostnadene var enormt høye, såpass at innkrevingen ikke var videre lønnsomt. I Politisk kvarter i dag erkjente til alt overmål Arbeiderpartiets Eirin Sund at det fantes noen "dårlige bompengeløsninger." Flere slike prosjekter finnes, og flere nyheter om at regjeringen fjerner bompenger vil komme.

Samtidig bidrar TV2 med kjærkommen direkteinformasjon om hvor mye bompenger som er innkrevet siden 16. oktober. 

Og hvor raskt!

Bare mens dette innlegget er skrevet er det samlet inn mer enn 200 000 kroner i norske bomstasjoner.

Blindebukk

Den som sier at historien ikke gjentar seg tar feil. Bare se på politikerne.

Å gå fra regjering til opposisjon er krevende. En ting er at man jo har tapt valget, og sånn sett sikkert sliter med litt såret ære. En annen ting er at man åpenbart har glemt hva som gjør at opposisjonen noen ganger vinner valg. Man famler i blinde, kritiserer regjeringen for såkalte løftebrudd, dog om løfter opposisjonen egentlig burde være glad for at ikke gjennomføres da den er uenig. Man tar omkamp på saker som helt tydelig er avklart at ikke kan vinnes, og man henger seg opp i saker som ikke lenger engasjerer hverken opinionen eller media. Man opptrer som blindebukk og etterhvert klarer man ikke en gang engasjere egne medlemmer og tillitsvalgte.

Det er mye vi kan si om rentespørsmålet, men noen stor vinnersak blant velgerne ble det aldri de første årene Høyre var i oppsisjon etter 2005.

Sånn var det med Høyre de første årene etter valgnederlaget i 2005, da jeg jobbet der. De rødgrønne ble kritisert nord og ned for løftebrudd - altså saker hvor politikken heldigvis var mindre sosialistisk enn det man kunne frykte med Sosialistisk Venstreparti i regjering. Vi kritiserte for manglende bevilgninger til fattigdomsbekjempelse, selv om budsjettene beviselig økte. Joda, vi var uenig i noen av tiltakene, men la oss være ærlige: Det var ikke grunn til å hyle så høyt. Jeg husker også vi forelsket oss i spørsmålet om renten. Det er mye vi kan si om rentespørsmålet, men noen stor vinnersak blant velgerne ble det aldri de første årene Høyre var i oppsisjon etter 2005.




I valgkampen husker jeg de borgerlige partiene advarte de daværende regjeringspartiene mot utelukkende å kjøre på med skremselspropaganda. Det var forsøkt før, men funket veldig dårlig. Nå ser det faktisk ut som om de samme partiene - nå i opposisjon - ønsker å kopiere strategien Høyre hadde de første opposisjonsårene også. Et vennligsinnet råd: la det være.

Hva med å bruke tiden på saker hvor SV faktisk kan gjøre en forskjell?

Blant annet skal SV og Audun Lysbakken ta omkamp om DLD. På ett eller annet vis mener Lysbakken det er naturlig å forvente at Fremskrittspartiet skal ta den fighten som SV ikke klarte selv i regjering. Det er  selvsagt sympatisk å bli husket for å være mot DLD, men hva er det Lysbakken tror han og partiet har å vinne på dette?

Flertallet som vedtok DLD av Høyre og Arbeiderpartiet eksisterer fremdeles. Det er endatil blitt styrket.

Hva med å bruke tiden på saker hvor SV faktisk kan gjøre en forskjell?

Eller kanskje til og med vinne noen nye velgere. Akkurat det ser det jo ut til å være en behov for.

IA virker ikke - leve IA

Konsesusen om IA-avtalens fortreffelighet er så sterk at selv ikke mer enn ti års manglende resultater vil bidra til endring.

I Dagsavisen i dag "stempler" riktignok den nye Arbeids- og sosialministeren IA-avtalen som "mislykket:" "Vi ligger langt etter på delmål to [inkludering av funksjonshemmede] og delmål tre [øke gjennomsnittelig avgangsalder fra arbeidslivet]]. Men vi har også langt igjen å gå på delmål én [redusert sykefravær], sier arbeids- og sosialminister Robert Eriksson til Dagsavisen." Etter mer enn ti år med en avtale som ikke har bidratt til å nå overordnede målsetninger for at flere mennesker i yrkesaktiv alder faktisk skal jobbe, er likevel resepten å fornye IA-avtalen.



I den forslaget til statsbudsjett for 2014 i Arbeidsdepartementet (levert av den rødgrønne regjeringen) står at sykefraværet er redusert siden avtalen ble forlenget i 2010, men samtidig at "det ikke er grunnlag for å vurdere om dette har sammenheng med tiltak i IA-avtalen." Samtidig har sysselsettingen av personer med nedsatt funksjonsevne gått ned. Altså den stikk motsatte utvikling enn den man siden 2001 har hatt som mål å gjøre noe med.

IA-avtalens viktigste funksjon ser ut til å ha vært å legge lokk på en fornuftig debatt rundt hvordan arbeidslivet og velferden skal utvikles.

Hver gang det de siste årene har dukket opp en diskusjon rundt sykefraværet, så har svaret - først fra de rødgrønne, men siden også fra enkelte i de borgerlige partiene - vært at det ikke er behov for å gjøre noe med sykelønnsordningen, ettersom "sykefraværet er redusert i avtaleperioden" (dog økning i 2012). Dette beviste visstnok at IA-avtalen virket. Dermed ikke grunnlag for debatt, heldigvis, for dette er jo kontroversielle spørsmål.

Men politikerne har nok av dokumentasjon på at IA-avtalen har begrenset, om noen effekt. 



I en kommentar fra Arnstein Mykletun, som ledet det regjeringsoppnevnte utvalget som i 2010 ga forslag om hvordan sykefraværet kunne reduseres, så illustreres det at sykefraværet i bedrifter som er med i IA-samarbeidet er påfallende likt det som er i bedrifter uten IA-avtale. Eneste forskjellen er i grunn at de bedriftene som ikke har IA-avtale har systematisk lavere sykefravær. Dette kan det være flere grunner til, men det interessante er altså at utviklingen - nedgang og oppgang - er noe som ser ut til å følge andre tendenser enn politikernes gode intensjoner om hvordan sykefraværet skal reduseres. 

Er det grunn til å frykte at IA-samarbeidet legger en demper på den politiske debatten om arbeids- og velferdsspørsmål, avslutter Mykletun sin artikkel med. 

Svaret på dette er opplagt ja.

IA-avtalens viktigste funksjon ser ut til å ha vært å legge lokk på en fornuftig debatt rundt hvordan arbeidslivet og velferden skal utvikles. 

Vi vet at vi i fremtiden vil være avhengige av at flere mennesker i yrkesaktiv alder deltar i arbeidslivet. Vi vet at IA-avtalen ikke har bidratt til en nødvendig positiv utvikling på dette området i mer enn ti år. Det kan se ut som om det er konsensus om to forhold:

Velferdsstaten er ikke bærekraftig.

Og vi gjør ingen ting med det.

Heikki Holmås - krysser ikke Rubicon

Vil Heikki Holmås skrinlegge produksjon av tullete spørsmål i lys av perspektivmeldingen, når lesing og ribbensbrudd som følge av latterkule kan føre til sykmelding, og dermed true bærekraften i velferdsstaten?

Det er ikke helt som da Julius Cæsar krysset Rubicon, når Heikki Holmås nå har krysset Studenterlunden for å bli opposisjonspolitiker igjen. 

Heikki Holmås er mot søndagsåpne butikker. Og han er sterkt for at samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt skal bli mer klima- og miljøvennlig. I tillegg er han, som de fleste andre, rystet over nyhetene fra tyfonutsatte Filipinene. Ingenting av dette er direkte oppsiktsvekkende, for min del er jeg riktignok sterk tilhenger av søndagsåpne butikker, men lever fint med at sosialister er uenig med meg i det. Men det er likevel i overkant spesielt å knytte disse sakene til hverandre på den måte som den tidligere statsråden fra Sosialistisk Venstreparti gjør:

Normalt er det koallisjonen av kristenfolk og fagbevegelse som kjemper mot at folk skal ha anledning til å handle på søndager. Men nå skal vi jaggu legge til et moralsk predikativ også. Glemte du å kjøpe inn alt til søndagsmiddagen, og har behov for matfløte til sausen? Tenk deg om, hvis det blåser opp til storm er DU skyldig dersom menneskeliv går tapt!

Rett skal være rett: Spørsmålet, som var ment for dagens spørretime i Stortinget ble trukket av Holmås i går, selv om det fremdeles ligger på Stortingets nettsider. Men skal det virkelig være sånn at politikere skal kunne fremsette en hvilken som helst påstand, som forutsetter sammenhenger som er mildt sagt meningsløse slik som dette? Nei.

I en tid hvor debatten i raser om viktige og grunnleggende forhold som inkludering vs. rasisme, spørsmål om hvordan overordnede og langsiktige perspektiver vil ramme inn samfunnsutviklingen på sentrale områder som økonomi, klima og sysselsetting, da forventer jeg faktisk at politikere ikke henfaller til denne typen utilslørt populisme. Som endatil ikke har et snev av rimelig og rasjonell sammenheng, selv ikke når en legger godviljen til.

Det kan dog være underholdene. Da jeg leste spørsmålet første gang så lo jeg så hardt at jeg nesten pådro meg ribbensbrudd. Kanskje burde jeg spørre Holmås om han kunne slutte å stille spørsmål som åpenbart ville ført til sykmelding og dermed bidratt til å svekke bærekraften i velferdsstaten? 

Politikere jobber i holdningsbransjen. Ikke i underholdningsbransjen. Og den tidligere statsråden har selvsagt rett til å knytte sammenhenger andre overhodet ikke ser, men det bidrar ikke til å heve interessen for politikk generelt. Derfor bør han la det være.

At det kanskje heller ikke bidrar til å heve interessen og oppslutningen om SV, derimot, er til å leve med.

 

Politikk - minutt for minutt

Medienes dekning av norsk politikk i et valgår er oppsiktsvekkende ensrettet og grunn.

En tenkt situasjon i valgkampen: «VG lanserer snart den ferskeste meningsmålingen.» Hver dag kunne faktisk VG presentere nye tall som kunne gi en forventing om valgresultatet. Sammen med TV 2, som hadde daglige målinger i sluttfasen, og andre mediers tilsvarende målinger ble Norge oversvømmet.

Dermed druknet også det politiske ordskiftet, til erstatning for kommentarer om hva akkurat denne målingen betyr. «Dette betyr at Erna Solberg opplever motvind,» kunne vi kanskje høre, med en oppfølging om hvorvidt dette hadde betydning for valgresultatet. Som regel kunne man si at det fremdeles var mye som var uklart.

«Ingen ting er klart før allting er klart,» sa Erna Solberg. «Og det var alt fra Nydalen,» sa mediene. Hver dag!

Ja, faktisk var alt uklart! Valget var ikke avholdt enda. Og med medienes meningsmålingsmani hadde vi nesten glemt hvorfor vi hadde valg og hva som var i ferd med å skje. I stedet ble vi presentert for «minutt-for-minutt»-journalistikk a la Hurtigruta. Men det fungerer bedre for norsk natur enn politikk.



Det er underlig hvor lite dekning det var av årsakene til at den rødgrønne regjeringen så ut til å gå på et valgnederlag. Joda, høyresiden vant også som følge av de økende forventningers misnøye med den til enhver tid sittende regjering. Samtidig: når valgresultatet viser at de fire partiene som ga landet en ny regjering fikk hele 96 mandater bak seg, så snakker vi ikke om et tilfeldig, dårlig valgresultat for Arbeiderpartiet og støttepartiene. Vi snakker om et valgskred. Hvor var dekningen av dette?

Og ikke minst: Hva betyr dette for Norge? For første gang sitter Fremskrittspartiet i regjering. Hva betyr dette for norsk politisk utvikling?

Dette fikk mediene anledning til å fordype seg i da Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre satt seg sammen i Nydalen for å sondere. Ingen skal si at ikke mediene var opptatt av dette, der de satt fjetret som søndagsskolebarn på juletrefest for å følge pressekonferansene. «Ingen ting er klart før allting er klart,» sa Erna Solberg. «Og det var alt fra Nydalen,» sa mediene. Hver dag! Men hvor var analysene over hva det nye flertallet ville bety for befolkningen?

Hva betyr det at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre over lang tid har bestemt seg for at det får være nok sosialdemokrati for en god stund fremover? Av medienes dekning kan man få inntrykk av at dette bare handler om strategi og taktikk fra partienes side. Det er en like meningsløs tilnærming som det er å si at det ikke er merkbart at SV har sittet i regjering i åtte år.

At landet har et borgerlig flertall som ikke bare er stort, men som også har et ønske om å samarbeide seg i mellom, er historisk. Som Høyre-mann er jeg nesten fristet til å si at det er fullførelsen av Høyres drøm om borgerlig samling. Men det er ikke Høyres borgerlige samling ? det er fire partier som har gjort noe så unikt som å kontraktsfeste samarbeidsformen mellom regjering og storting, som har forankret et omfattende verdisyn som skiller partiene fra venstresiden, og som har flere konkrete samarbeidsprosjekter de ønsker å gjennomføre i perioden.

Dette har aldri før skjedd i norsk politikk.

Dekningen gir likevel inntrykk av at dette nærmest er vanlig. Dermed mister vi også oversikten og bakgrunnen for å mene noe om hvordan politikken kommer til å være i årene som kommer. Og nei, Kristelig Folkeparti kommer ikke til å la seg lokke av Jonas Gahr Støres opposisjonsmilliarder i finanskomiteen. Venstre kommer ikke til å la se vippe av pinnen bare fordi at det tidligere så petroleumspotente Arbeiderpartiet kler seg i grønn klimadrakt. De borgerlige partiene vil samarbeide, fordi de har vært holdt utenfor politisk påvirkning i åtte år. Og fordi partiene er enige, om mye.

Hva så med regjeringsdannelsen? Nok en gang er den en skrivende saueflokk som stormer rundt. Barne-, likestillings- og inkluderingsministeren har twitret om homoeventyr. Det er selvsagt viktig. Men kan vi f.eks. vente oss noen politiske endringer i familiepolitikken? Si det.

«Hun har fått en tøff start,» kan vi høre fra kommentatorene. Ja, å bli utsatt for statsrådsjakt før man en gang har rukket å heve maksprisen i barnehagene er ganske tøft. Men i sin dekning av norsk politikk burde kanskje noen reist spørsmål om hva regjeringspartiene og samarbeidspartiene vil når det gjelder langsiktige og overordnede utfordringer. Som hva som vil være resultatene av partienes helsepolitikk. Hvordan næringslivet kan utvikle seg med nødvendige skatteletter. Og hva samfunnskonsekvensene av en ny veipolitikk vil bli.

For dette var faktisk blant hovedsakene til de partiene som i dag har makta i landet, i valgkampen. Men det var det ingen i mediene som fikk med seg.

Zoome inn på fokus

Hva galt har uttrykket "oppmerksomhet" egentlig gjort, for å bli erstattet av det fremmedgjørende begrepet "fokus"?

I følge Retriever er det 363 artikler med fokus i dag, men bare 200 artikler med oppmerksomhet. Eller, rettere sagt: Artikler som beskriver noe hvor ett av disse begrepene blir brukt. Selv om vi er et bebrillet folkeslag, og følgelig kanskje må slå av noe for dekning av optiske nyvinninger, så er det rart at vi bytter ut et uttrykk som både er presist og gjenkjennelig, med et låneord fra optikken som brukes på en måte og i et omfang som både er upresis og fremmedgjørende.

Jeg holder ikke pusten i påvente av en forholdsfri budsjettfremleggelse når Stoltenbergregjeringen legger frem sitt siste statsbudsjett den 14. oktober.

I politikken er det ofte sånn at dersom en har lite å melde, så dyttes ord og formuleringer inn for å gi inntrykk av det som sies er meningsfylt. Ofte går det regelrett over styr, noe bruken av "i forhold til" kan være et eksempel på. I dag er det mye som er i forhold til. Jernbanesatsning, for eksmpel. Når regjeringen legger frem statsbudsjett kan det ofte meldes om rekordinvesteringer i forhold til jernbane. Eller vei. Det at "i forhold til" egentlig er å sammenligne en ting med en annen, virker uviktig. Jeg holder ikke pusten i påvente av en forholdsfri budsjettfremleggelse når Stoltenbergregjeringen legger frem sitt siste statsbudsjett den 14. oktober.

Jeg vet ikke om det er politikkens skyld at vi også har blitt verdensmestre i fokus. 

"Balansen mellom noe gjenkjennelig og studier av selve materialet, og arbeidet mellom det, har hele tiden vært et fokus (...)" kunne Gudbrandsdølen Dagningen melde i dag, i anmeldelsen av "nok en overbevisende utstilling" ved Lillehammer Kunstmuseum. Man skal være skarpsynt i betraktningen av god kunst.

Ditt Oslo kan i dag melde om at Helsestatsjon for ungdom i Oslo har hatt "(...) bred fokus på seksuell helse (...)." Det høres selvsagt bra ut, men hva er bred (eller bredt) fokus? Brukt i rett fortand betyr jo fokus at noe er viktigere enn noe annet. I den grad man skal bruke begrepet, så er det vel riktigst å si sterkt fokus

Man skal aldri undervurdere folkets evne til å se det beste i andre, men jeg er i tvil om det er normalt å gå rundt og forholde seg til optiske metaforer i dagliglivet virkelig er det folk flest vil ha fokus på.

Eksemplene kunne vært flere, men såvidt jeg forstår så er det veldig mye som i dag skal være i, eller ha fokus. Hvis det er massevis som skal være i, eller ha fokus, så er det ganske mye en skal ha oversikt over. Det blir ikke bedre med hybriden "bredt fokus." Vi skal altså ha en vid ramme hvor det er veldig mye som skal ha fokus. Faren er stor for at det blir uklart, litt sånn som språket blir når det blir for mye politikerspråk. Siden det man egentlig mener er oppmerksomhet, så burde man kanskje heller bare si det. Eller prioritering, som jo betyr at noe faktisk er viktigere enn noe annet. Hvis det er det man mener. Og skulle bli slik at en trenger å klamre seg fast til et optisk uttrykk for å finne fast grunn når en uttaler seg, så kan jo det - pussig nok - lite brukte begrepet "zoome inn" tas i bruk.

Også på nynorsk er det fokus i stedet for merksemd. På NRKs nettsider kan vi lese om at "Det er mykje fokus i Norge på at sentrumspartia vegrar seg mot å gå inn i regjering med Frp og Høgre, og vegringa er ikkje noko mindre i tyske SPD. Tvert i mot." Nå kan man spørre seg hvorfor SPD vegrer seg så mot å gå i regjering med Frp, selvsagt, men som de fleste vil skjønne er dette sitatet tatt fullstendig ut av sin sammenheng. 

Man skal aldri undervurdere folkets evne til å se det beste i andre, men jeg er i tvil om det er normalt å gå rundt og forholde seg til optiske metaforer i dagliglivet virkelig er det folk flest vil ha fokus på.

 

Et råtips

Borgerlig flertall. Høyre største parti. MDG kommer inn. SV kommer under sperregrensen.

Valgdagen er ikke bare dagen hvor politikere og partier får sin tillit mål av velgerne. Det er også dagen da forståsegpåere får vist om de egentlig forstår seg på noe. Mens partiene må leve med resultatet fra dagens valg i fire år, kan forståsegpåere leve fint med at det meste er glemt etter kort tid.



Som Høyremann legger jeg både hodet og hjertet på blokka, og gir et råtips på hva jeg tror valgkvelden og natten vil bringe av resultater. Tipset er forsåvidt to uker gammelt, levert i en intern tippekonkurranse på jobben.

For det første, og minst oppsiktsvekkende: Alle opinionsmålinger tyder på at det rødgrønne flertallet ryker i kveld. Jeg tipper et borgerlig flertall, som er avhengig av alle de fire borgerlige partiene.

For det andre: Jeg tror Høyre blir største parti. I dette spørsmålet innrømmer jeg at jeg tipper med hjertet mer enn med hjernen. Det er godt mulig jeg hadde tippet annerledes om jeg skulle tippet i dag, og ikke for to uker siden. Utviklingen på meningsmålingene har vist at Arbeiderpartiet har styrket seg og Høyre har kjølt ned fra høye tall ved inngangen til valgkampen. Men avgjort er det ikke, avstanden er fremdeles ikke veldig stor. Mye avhenger av om Arbeiderpartiet har lykkes med å få gjerdesitterne til å gå og stemme.

For det tredje: Jeg tror Miljøpartiet de Grønne kommer inn på Stortinget for første gang. Det er mulig dette virket enda tydeligere for to uker siden enn i dag, meningsmålingene har vist at partiet muligens har falt litt av i innspurten. Samtidig er mitt inntrykk at partiet har gjort det så bra at i alle fall et mandat fra Oslo skal være innen rekkevidde. Det blir spennende å se om MDG klarer å komme over sperregrensen. Gjør de det er det historisk.

For det fjerde: Jeg tror SV kommer under sperregrensen. Her skal jeg innrømme at det så mer dystert ut for to uker siden enn det kanskje gjør i dag, og jeg innser at det kanskje også her er hjertet som tipper, ikke hjernen. SV har i mine øyne klart å heve seg mot slutten av valgkampen. Særlig står det respekt av innsatsen til partileder Audun Lysbakken, som har hatt gode opptredener i de store debattene, selv om han drukner litt i oppmerksomheten mellom de to store partiene.

For det femte: Jeg tror ikke Rødt kommer inn på Stortinget. Etter 8 år med SV i regjering er det egentlig oppsiktsvekkende at ikke Rødt i sterkere grad har klart å øke sin oppslutning tilstrekkelig til å sikre et mandat. Strategien om å være "mest mot høyresiden" har begrenset virkning når partiet får så lite oppmerksomhet. Trolig burde Rødt i sterkere grad markert seg som det eneste reelle alternativet til venstre for Arbeiderpartiet. Når det er sagt: Bjørnar Moxnes gjorde en god innsats i partilederdebatten på NRK, og markerte seg der som ei tydelig vaktbikkje for alle som vil holde den rødgrønne regjeringen i øra.

Til sist låner jeg tidligere Høyreleder, avdøde Jo Benkows ord om partivalg: Jeg velger Høyre, fordi det er det partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes.

Meningsmålingsjunkie

Det er ikke bare sonderinger om en ny regjering som starter 10. september. En rekke politiske nerder må trolig også på rehab for å ha inntatt en for stor dose av valgkampers hotteste narkotikum: Meningsmålinger.

- Nei, for min del virker motgang motiverende. Det er mange dager igjen til valget, og de fleste bestemmer seg ikke før i siste liten.

Sånn kommenterte stortingsrepresentant Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet en lokal måling i Nord-Trøndelag i midten av august. Målingen viste at Eriksson, som har vært på Stortinget siden 2005, lå an til å miste plassen sin. Det er en programformulering. Andre kunne pekt på at det er et potensial for å styrke seg. En mer selvkritisk variant hadde vært å si at partiet hittill ikke har lykkes godt nok med å fortelle velgerne hvorfor de skal stemme - i dette tilfellet - Fremskrittspartiet. Men det sier selvsagt ingen. 

Motgang motiverer altså. Hva da med medgang? 

Med det vell av målinger fra ulike byråer kan partiene oppleve å kommentere både gode og dårlige målinger på samme dag. Der man ett sted snakker om motivasjon, svarer man et annet sted at målingen viser eller bekrefter at partiet er i fremgang. Forvirrende? Ganske.

Som hale på det hele kommer kommentariatet. De har gode dager, særlig nå når det er daglige målinger i både VG og TV2. Dermed kan f.eks. Stein Kåre Kristiansen daglig fortelle hva slags valgvind som blåser, basert på ofte marginale endringer.

  • Dette viser at Arbeiderpartiet mobiliserer, som en tenkt kommentar til en svak økning.
  • Dette viser at Arbeiderpartiet ikke lykkes med å mobilisere tilstrekkelig, som en tenkt kommentar noen dager senere som viser en svak nedgang.

Lar flere usikre velgere seg motivere til å gå og stemme av slikt? Direkte opplysende er det kanskje ikke.

Jeg skal likevel ikke kritisere hyppige målinger. Jeg er blant dem som ikke får nok, som daglig sjekker siste måling hos VG og TV2, som studerer Poll of polls hver eneste morgen for å fange opp lokale målinger, og som spiser bakgrunnsmatriser som om det skulle vært vingummi. Det blir overload, rett og slett, og snart er det altså over. Snart har vi resultatet. Snart vet vi hvilket parti som blir størst og hvem som skal forhandle om regjeringsmakt.

Tirsdag 10/9 kommer tomheten - ingen nye målinger, snedige kommentarer, bakgrunnsmatriser eller annet som peker fremover. Politiske nerder må finne på noe nytt å gjøre, kort sagt rehabilitere seg og bli som normale folk igjen.

Kanskje er det en sak for Helsedirektoratet? For egen del stikker jeg til skogs. 

Samme penger om igjen

- Vi kan sikkert slenge på en gratis lunsj også, siden vi ikke skal gi flere titalls milliarder i skattelette til dem som har mest fra før.

Hvor mye får man egentlig for 25 milliarder kroner nå om dagen? Veldig mye, skulle man tro. Men likevel ikke nok til at det skinner av eldreomsorgen, eller ikke nok til å avskaffe fattigdommen

I åtte år har Jens Stoltenberg hatt flertall for å sette sin politikk ut i live. Det manglet ikke på valgløfter tilbake i 2005. Ikke på ambisjoner heller, i Soria Moria-erklæringen. Strengt tatt har det ikke manglet på penger for regjeringen heller. Resultatene står likevel ikke i forhold til løftene.

Det kan være fordi ting ikke fungerer som det burde, det kan være at regjeringstiden har ført til at det ikke lenger er folk som blir med og tar en økt på det politiske verkstedet. De har vel ikke tid, de er jo på Twitter. Eller korrigerer intervjuer på TV2. Eller på andre partiers pressekonferanser. Eller kjører drosje

Uansett hvilken grunn det måtte være: Det er pussig å oppleve et regjeringsparti som går til valg uten saker, uten ideer eller forslag til hvordan samfunnet skal møte de utfordringene vi står overfor. Har f.eks. Arbeiderpartiet tenkt noe over hvordan vi skal møte overordnede trender som eldrebølgen, bortsett fra at partiet ikke skal redusere skattene?

I valgkampen har vi blitt presentert for flere velkjente regler. Hver gang (ett av) de borgerlige partiene kommer med et forslag, la oss ta større og raskere utbygging av Inter-City triangelet enn regjeringens 2030-ambisjon som eksempel, er svaret noe i retning av dette:

«Denne regjeringen har brukt mer penger enn noen annen regjering på samferdsel. Vi har overoppfylt nasjonal transportplan, vi har lagt frem to nye transportplaner hvor vi øker investeringer og tempo på utbygging. Vi har vist at vi kan og vi vil fortsette å prioritere dette, siden vi ikke skal gi 25 milliarder i skattelette til den som har mest fra før.»



Det samme svaret, mer eller mindre, gis enten det er snakk om sykehussatsing, skole, utdanning og forskning. Og en rekke andre saker.

Alle disse tingene skal «prioriteres, i stedet for å gi skattekutt for dem som har mest fra før.» De 25 milliardene regjeringen IKKE skal bruke på såkalt skattekutt, skal finansiere alt hva samfunnet trenger og befolkningen ønsker. Samtidig kommer summen av bare de løpende justeringene på mer enn 25 milliarder kroner. I sannhet merkelig fra partiet som liker å fremstå med tillit på økonomisk ansvarlighet.

Sannheten er likevel at dette er alt vi vet om Arbeiderpartiets ønsker for de neste fire årene: De skal ikke redusere skattene. Utover dette minner #Norgevidere-kampanjen som en fordekt #2013videre-kampanje. Status Quo, bare oljeprisregulert og justert for befolkningsutvikling. Og i henhold til budsjettdeflatoren, selvsagt.

Det som kunne vært hornmusikk i brøstet, blir umusikalsk øresus. Som tinnitus. Det er nemlig ikke «alt som før +25 milliarder» kroner valget handler om. Det handler om hvordan vi skal skape verdens beste skole, basert på en vurdering om at vi i dag ikke gjør alt helt perfekt. Det handler om hvordan vi skal ha verdens beste helsevesen, hvor kreftsyke pasienter ikke blir henvist til nærmeste helsekø, men får en garantert helsebehandling umiddelbart. Det handler ikke nødvendigvis om at det skal skinne av alt mulig, men at det tilbudet som gis f.eks. i eldreomsorgen har god dekning og høy kvalitet. Og en rekke andre spørsmål.

Før i tiden var Arbeiderpartiet er parti som forsto sin tid og ga svar folk hadde tro på. Det var aktivitet på det politiske verkstedet. I dag er aktiviteten flytter andre steder, f.eks. verkstedet for semantikk og retorikk.

Derfra produseres brilliante innspill som «tilsagn om tilskudd til utbygging av sykehjem.» Derfra hentes slagord som «en skole for de mange - ikke en skole for de få.» I et land hvor 1 av 5 fremdeles går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, kunne dette kanskje blitt oppfattet som et snev av selvkritikk. Over ikke å ha levert de løsningene som skulle til, selv ikke med rent Stortingsflertall i åtte år. Men det er det selvsagt ikke. Nå innføres jo frukt og grønt for å «ta oss videre», noe som kan gjøres siden en ikke gir 25 milliarder kroner i skattekutt til dem som har mest fra før.

Snart serveres den siste regjeringslunsjen for regjeringen Stoltenberg II. Den er som alle andre lunsjer ikke gratis.

Også den er betalt av oss.

Stem på en statsminister

Hva skjer når SWOT-analysen ikke lenger stemmer like godt og det skapes debatt rundt det som gjenstår som styrke?

"Troverdige på ledelse og styring." I strateginotatet for stortingsvalget 2013 fra Arbeiderpartiet som ble kjent i 2012 (notatet fra januar 2011)ble dette trukket frem som en av partiets styrker i en såkalt SWOT-analyse

Det virker ikke lenger som om Arbeiderpartiet ser på styring og ledelse som en styrke ved partiet som skiller det fra resten av partifloraen. Det kan det være mange grunner til, men det er vanskelig å se at ikke det som fremkom i politistudien og Gjørvkommisjonens rapport er blant disse grunnene. Det faktum at det fremdeles kommer rapporter om sviktende beredskap, eller for den saks skyld at gjennomføring av det lenge planlagte nye nødnettet går tregt, bygger opp om det samme. En nøktern og usminket selvanalyse i Arbeiderpartiet må ha bidratt til at dette tidligere komparative fortrinnet ikke lenger virker like attraktivt å markedsføre. Å gjøre det kan kanskje heller ha den motsatte effekten: At feil og mangler opp gjennom en årrekke får oppmerksomhet, noe som svekker troverdigheten til partiet på et spørsmål som - tross alt - er noe folk flest er ekstremt opptatt av. Derfor er årets valgkampstrategi for Arbeiderpartiet "stem på en statsminister."



Mange av de styrkene som partiet selv har analysert seg frem til, ligger der fremdeles. Ingen skal frata Arbeiderpartiets kampanjekapasitet, forhold til fagbevegelsen eller tilgang på ressurser. Men siden folk er opptatt av saker og personer, og ikke hvem som kan spinne den største historien rundt sitt kampanjemaskineri, så er ethvert parti som skal vinne valg nødt til å ha både personer som inngir tillit og saker som gir svar på de utfordringene velgerne faktisk ser i samfunnet. Etter åtte år i regjering er dette krevende, særlig når utskiftingen av profiler har vært større enn nyskapingen på det politiske verkstedet. Når styrkene i SWOT-analysen plukkes fra hverandre, eller ikke er like sterke som før, så endres også strategien.

Et kjennetegn  denne valgkampen er at det meste av debatt faktisk ikke handler om Arbedierpartiets politikk og forslag til hva som skal gjøres, men av opposisjonens - og da særlig Høyres. Dette trenger ikke nødvendigvis ha negativ virkning for Arbeiderpartiet, dersom det klarer å arrestere Høyre i debatten og samtidig fremhever andre styrker ved seg selv. Et av disse er troverdighet på økonomi og arbeid. Et annet er populær statsminister.

Når det stilles spørsmål ved lederegenskapene til Jens Stoltenberg, så er ikke det bare noe som oppleves som sårt, urettferdig og uverdig - slik enkelte av reaksjonene har vært på debatten som har kommet opp rundt Gjørvkommisjonens rapport har vært - men også noe som kan bidra til å svekke den styrken som Arbeiderpartiet i 2013 kanskje anser som sin sterkeste styrke: En populær statsminister. For et parti som f.eks. i helsedebatten presenterer en såkalt satsing som ikke inneholder spor av noenting nytt, og heller ikke på andre områder har klart å markere seg med saker som er noe annet enn en hilsen til sine egne (økt fagforeningsfradrag og ny ungdomsgaranti), er dette alvorlig.

Både Arbeiderpartiet og Høyre tar jevnlig opp målinger for å undersøke hva slags tillit de respektive lederne har. I Ipsos MMIs siste statsministermåling fra august så har Erna Solberg fremdeles et forsprang på statsminister Jens Stoltenberg. I en sånn sitiasjon er det ikke rart at statsministeren, som vet at egen popularitet er en styrke ved Arbeiderpartiet, forsøker å betegne Erna Solberg som en person som ikke har lykkes i å lede frem et avklart borgerlig alternativ ved valget. Og, som jeg har skrevet om tidligere, det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor reaksjonene på Grete Knudsens bok ble så sterke. 

Når debatten så kommer til å handle om hvorvidt Stoltenberg var en god leder i håndteringen av tragedigen som skjedde 22/7 2011 så blir det en voldsom avsporing, enten det skjer gjennom påstander om å "dra 22. juli"-kortet eller gjennom å hevde at tragedien ville vært unngått med Erna Solberg som statsminister på det gjeldende tidspunktet. Det skal ikke og kan ikke herske noen tvil om at Jens Stoltenberg gjorde en imponerende innsats når det gjaldt som mest, både for nasjonen, for berørte og for pårørende. Kontrafaktisk historiebeskrivelse blir aldri noe annet enn kontrafaktisk. Det betyr ikke at en debatt om beredskap, sikkerhet, og - i sin ytterste konsekvens: om styring og lederskap hører hjemme i en valgkamp.

I tidligere valgkamper har dette vært noe Arbeiderpartiet har markert sterkt, og vunnet på det.

Det interessante blir derfor: Hvorfor ikke nå? Hvorfor ikke i år? 

Basketak om lederegenskaper

Grunnen til de sterke reaksjonene på Grete Knudsens bok er at hun kommer med synspunkter flere har kommet med før henne.

Jens Stoltenberg er Arbeiderpartiets viktigste, og hittil så å si eneste, valgkampfortrinn. Statsministeren er kjent som en god og inspirerende debattant, noe han senest fikk fremvist i partilederdebatten. Historien rundt ham er at han tar ansvar, særlig for økonomien, og etter åtte år sammenhengende som statsminister blir han av noen omtalt som en slags landsfaderskikkelse. Støttespillere i og utenfor politikken gjør også sitt for å bygge statsministerens posisjon, blant annet gjennom å fortelle om et nærmest barnslig engasjement for norsk politikk, og peker på at han også er statsministerkandidat i 2017.



Sett i lys av dette kommer selvsagt Grete Knudsens bok på et uheldig tidspunkt. Derfor er også reaksjonene så sterke som at boken blir omtalt som ondsinnet, og hvor tidligere partikamerater går offentlig ut og kutter vennskapet. Dette er ikke uforståelig, men om det er direkte lurt er et annet spørsmål.

Problemet for Arbeiderpartiet er at boka kommer på et tidspunkt hvor partiets valgkamp virkelig må ta av, og hvor synlige endringer i opinionen snart må komme. Etter partilederdebatten mandag var tiden for dette inne. Nå går det i stedet en eller flere dager hvor mediene vil fråtse i saftige beskrivelser av maktkampene og maktpersonene i Arbeiderpartiet.

Mest alvorlig er det likevel at boka kommer med beskrivelser av statsministeren som på ingen måte er unike. Da hadde kommentarene vært færre og boka mindre interessant. Beskrivelsene av Jens Stoltenberg som en som viker unna konfrontasjoner og lar andre ta støyten for seg, er ikke av ny dato, men har fulgt ham mer eller mindre siden han trådte inn i Arbeiderpartiets ledelse på 1990-tallet. Flere tidligere statsråder og andre kolleger fra politikken har sagt det samme, f.eks. tidligere statsråd Karita Bekkemellem i sin bok "Mitt røde hjerte" (en bok som lojalt nok utkom etter valgkampen 2009). Tidligere statsråd Åslaug Haga var inne på det samme.

Disse kildebeskrivelsene begynner etterhvert å bli mange, og i kritisk lys er det vanskelig å karakterisere absolutt alt som ondsinnet hevntokt, slik Martin Kolberg gjør med Knudsens bok. Å ta ansvar og vise lederegenskaper er kort og godt ikke forenlig med å vike unna i ubehagelige situasjoner, enten det være seg å holde dialogen åpen før statsrådskifter eller å huske å skrive navn og telefonnummer på post-it lappen du legger igjen på bilen en bulker.

I 2012 kom Gjørvkommisjonens rapport som viste at norsk offentlig forvaltning på viktige samfunnsområder ikke hadde vist tilstrekkelig gjennomføringsevne i beredskapsplanlegging. Dette ble omtalt som kulturproblem, et problem det faktisk krever sterke lederegenskaper for å håndtere. Når kritikken fra Arbeiderpartiet nå er hard mot Grete Knudsen er ikke dette bare fordi hun kommer med en bok som taktisk treffer valgkampen. Det har også en politisk - og sånn sett mye viktigere - slagside.

I partilederdebatten mandag omtalte statsministeren sin rival Erna Solberg som en med dårlige lederegenskaper, ettersom hun ikke hadde klart å samle de borgerlige partiene en en felles regjeringsplatrform før valget. Dermed spilte han selv ut sitt eget lederskap som et fortrinn i statsministerduellen. Dette var et dristig grep. Boka fra hans tidligere næringsminister fra Bergen kan svekke statsministerens egen autoritet og vil på ny stille spørsmål ved hans lederegenskaper.

Umoralsk dobbelskatt

Formueskatt er en umoralsk dobbeltbeskatning som direkte rammer sysselsetting. Derfor må den fjernes.

«Basert på vår analyse ser det ut til at formueskatten i det store og det hele treffer bedrifter som tåler det.» Slik oppsummerer Mari Sakkestad og Kristina Kjetland Skarsgaard sine funn og analyser i forbindelse med sin Masteroppgave ved Norges Handelshøyskole. Og dermed fikk ett av temaene for debatt i valgkampen en ny omdreining, relativt forsterket av Dagsrevyens dekning av saken.

- Men da er kanskje alt greit, da? Siden formueskatten betales av «bedrifter som tåler det», så gjør den ingen skade? Selvsagt gjør den det.

På tross av at bedrifter ikke går konkurs, og selv om bedriftseiere klarer å omrokere for å kunne betale formueskatten, så er det likevel mange gode grunner til å gjøre noe med nettopp denne skatten. Her følger noen:

For det første så er formueskatt en skatt som direkte rammer arbeidsplasser og sysselsetting. Når en betaler formueskatt er det nødvendigvis andre bedriftsformål som ikke kan prioriteres tilsvarende. Investeringmulighetene svekkes, konkurranseevnen blir dårligere og arbeidsplassene mindre trygge.

For det andre er formueskatten en særnorsk skatt på norske arbeidsplasser, eid av nordmenn. Når rammebetingelsene er ulike så svekkes det norske eierskapet. I en stadig med globalisert økonomi hvor konkurranseforholdene kan skifte raskt, utgjør dette en trussel mot norske arbeidsplasser og norsk sysselsetting.

For det tredje, slik Leo A. Grünfeld påpeker, «gjør formueskatten det ulønnsomt å investere i næringsvirksomhet på fastlandet, sammenlignet med å investere i eiendom, olje og gass». Når et samlet politisk miljø advarer mot todeling i økonomien, og det forholdet at norsk kapital bindes opp i eiendom, så er det nettopp fordi en frykter konsekvensen for norske arbeidsplasser og sysselsetting i fremtiden.

Å fjerne formueskatten vil skape bedre rammevilkår for privateid, norsk eierskap. Det vil styrke investeringsviljen i norsk næringsliv, og gjøre det lettere for norsk industri å møte konkurransen fra utlandet og til å komme gjennom økonomiske nedgangstider. Dermed sikres arbeidsplassene og velferden.

Selv om det er slik at bedrifter takler en utgift, så legitimerer ikke det utgiften som sådan. Formueskatten tas av midler det allerede er betalt skatt av.

Å kreve ekstra skatt av allerede beskattede midler er ikke bare dumt for norsk næringsliv. Det er også umoralsk.

Feig debatt

Å ikke ville ta en diskusjon rundt egenandeler for helsetjenester fortjener kun én karakteristikk: Feighet.

 

Hvorfor er det sånn at mer enn én million mennesker i verdens rikeste land, hvor vi lever lenger og har bedre helse enn noen gang før, skal ha frikort på helsetjenester?

 

En konsekvens av dette er ikke først og fremst at mange får gratis helsetjenester - som isolert sett kan være positivt. Konsekvensen er at etterspørselen etter helsehjelp blåses høyt opp, med den konsekvens at mange med alvorlige lidelser - kronikere og andre - risikerer å ikke få den hjelpen de har behov for til riktig tid.

 

Diskusjonen rundt egenandelssystemet har vært oppe mange ganger før, dessverre uten de helt store resultatene. Normalt har det skjedd ved at et utvalg skal se på prioriteringene i helsevesenet. Dette har skjedd to ganger før, begge ledet av Høyres tidligere nestleder Inge Lønning. Begge utvalgene kom med en rekke forslag til prioriteringer i helsevesenet for å sikre rask og nødvendig helsehjelp til de som trenger det mest, for å sikre bred og kvalitetsmessig dekning for alle, og for å sikre at økonomien i det hele ikke løp løpsk.

 

Men når fornuft skulle møte politikk så endte det ikke opp med andre endringer enn av egenandelen for assistert befruktning ble endret. Vel og bra det, siden det jo ikke er snakk om behandling av uhelse, men strengt tatt er jo ikke heller assistert befruktning noe som driver helseutgiftene i været.

 

Likevel: Det er gledelig når politikere faktisk tar det ansvaret de er gitt og vil diskutere prioriteringer i helsevesenet. Dette ønsket blant annet et bredt politisk flertall på høsten 2011, da saken ble diskutert i Aftenposten. Kjersti Toppe fra Senterpartiet var tydelig på at en heving av egenandeler er fornuftig:

 

«Prioriteringene i helsevesenet vil bli tøffere. I en situasjon hvor vi må si oftere nei, må vi sørge for at egenandelsystemet gjenspeiler prioriteringene, sier Toppe.» Hun sier at det «i hvert fall er rom for å heve dagens tak for egenandeler med 50 prosent dersom svake grupper skjermes bedre».

 

Nettopp ønsket for å beskytte svake grupper er noe både Toppe, Høyres Bent Høie og flere andre har vektlagt sterkt ved en endring av egenandelene. Jorodd Asphjell fra Arbeiderpartiet påpeker imidlertid utfordringen om at «økte egenandeler er så upopulært» og at «partiene må stå rygg mot rygg for å få det til.»

 

Rygg mot rygg, altså. Stå sammen, tenke fremover, være ærlige og ta ansvar. Sammen.

 

Da Bent Høie i går tok til orde for en ny prioriteringsdebatt, både på hva slags helsebehandling som skal være et primært offentlig ansvar og på egenandelssystemet, var det mange som var interessert i å stå rygg mot rygg.

 

Jorodd Asphjell måtte vike plassen for statssekretær i Helsedepartementet, Robin Kåss, som avfeide enhver diskusjon om egenandeler som «usosialt» - og snart fikk følge av statsminister Jens Stoltenberg. De la seg på samme linje som skatteøkningsforkjemperen Audun Lysbakken, som kalte Høyres forslag for «skatt på sykdom» (et begrep som for så vidt også vekket populismen i Fremskrittspartiet). «Vi har råd til dette,» synes å være mantraet til Arbeiderpartiet om dagen, «siden vi ikke skal gi 25 milliarder i skattelette til dem som har mest fra før.»

 

Det må sies at Arbeiderpartiet jaggu skal få mye ut av de 25 milliardene de ikke har tenkt til å bruke på skattelette, men det viktigste her er jo at de spurter raskere enn Usain Bolt fra sine tidligere uttalelser om at det både er behov og rom for å gjøre noe med egenandelssystemet.

 

Enda verre er det at partiet, som før hadde helsepolitikk som ett av sine viktigste områder, ikke ønsker å delta i en debatt for å sikre bærekraft, kapasitet og kompetanse på en slik måte at helsekøene kan reduseres og at de som har behov for hjelp, faktisk får hjelp når behovet er der.

 

Å stille seg unnlatende til denne debatten kan kanskje tolkes som et taktisk valgkampgrep, men uansett hvordan en ser på det så fortjener holdningen ingen annen karakteristikk enn dette:

 

Feighet.

Kampen om virkeligheten

Den som har mest å tape nå kan ikke være andre enn Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet.

Er det virkelig slik at det er Erna Solberg som har det tøffest ved inngangen til valgkampen, slik noen hevder? Eller at spørsmålet om fedrepermisjon nødvendigvis må være en dårlig og potensielt ødeleggende sak for Høyre, slik et nesten samlet kommentariat påpeker? Selvfølgelig ikke.

Etter en midlertidig bris av optimisme for regjeringspartiene etter TV2s siste meningsmåling fra TNS Gallup, viste meningsmålingene fra Infact (VG) og Norstat (NRK) at situasjonen er mer eller mindre slik den var før sommerferien: Et stort borgerlig overtak, hvor det fremdeles er sannsynlig at Høyre og Fremskrittspartiet kan samle flertall i Stortinget alene. Spenningsmomentet i disse målingene har heller ikke forandret seg særlig mye: I stedet for å skape spenning rundt flertallssituasjonen, viser det seg fremdeles at den største spenningen vil være om ett eller flere av småpartiene faller under sperregrensen, og rundt hva som er Fremskrittspartiets reelle nivå. Ellers tyder alt på at Erna Solberg blir statsminister etter valget.

Den som har mest å tape nå kan ikke være andre enn Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet.

Det er et velkjent knep å hevde at den som leder stort har "alt å tape, og at de som har gjort det dårlig over lengre tid har "alt å vinne." Det kan selvsagt ha noe for seg, men for å bruke fotballsjargonen: Det er uhyre sjeldent at et lag som har haltet hele vårsesongen kommer tilbake etter ferien og blir seriemestere når avstanden opp til teten er så som den tilsynelatende er mellom regjeringspartiene og opposisjonen nå. Særlig vanskelig blir det nettopp å vinne som ett lag, når to av deltagerne er i ferd med å rykke ned, slik det ser ut til at småpartiene i regjeringen kan stå i fare for.



Den som har mest å tape nå kan ikke være andre enn Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet. Han står i fare for å tape flertallet og regjeringsmakten, det er endog overveiende sannsynlig at så vil skje. Han står i fare for å tape det rødgrønne prosjektet, både fordi det er slitent etter 8 års samarbeid og fordi sentrale folk i Arbeiderpartietulikt vis uttaler seg om Arbeiderpartiets manøvreringsmuligheter i Stortinget som største opposisjonsparti etter valget. Nesten fem uker med valgkamp gjenstår, og de kommer til å være tøffe for alle involverte. Men ukene blir garantert tøffere for Jens Stoltenberg enn for Erna Solberg.

En av sakene som sies å kunne være en veltesak for Høyres popularitet er spørsmålet om 14 ukers fedrepermisjon. Debatten om dette raste i forrige uke, og som jeg ga uttrykk for i forrige post så er ikke saken først og fremst et spørsmål om likestilling i hjem og arbeidsliv, men snarere et spørsmål om hvorvidt man mener at barn har godt av å være hjemme med en av foreldrene sine det første leveåret. Det er ingen tvil om at saken har en sterk målkonflikt, og derfor egner den seg godt for å markere politiske skillelinjer, samtidig som den kan være vanskelig å kommunisere. Likevel så stusser jeg over hvor unison beskrivelsen av dette som en dårlig sak for Høyre er i kommentariatet. Har man ikke fått med seg at det faktisk finnes familier der ute som mister 14 uker av et år med permisjon, fordi situasjonen ikke lot seg tilpasse regjeringens A4-opplegg?

En av de som mener dette er en dårlig sak er Harald Stanghelle i Aftenposten:

"Pappapermdiskusjonen er ingen god sak for Høyre, påpeker Stanghelle.

- Den viser et parti som på dette området er ganske fjernt fra virkeligheten mange småbarnsfamilier opplever i både arbeids- og dagligliv. Heller ikke Erna Solberg er så glad i denne saken. Husker jeg ikke feil så tilhørte hun mindretallet på Høyres landsmøte som ville beholde fedrekvoten. Dessverre ble hun nedstemt." 

Det er altså en dårlig sak for Høyre fordi Harald Stanghelle er mot standpunktet. Det er, for å si det forsiktig, et pussig utgangspunkt for analysen. En som derimot har forstått dette er VGs Frithjof Jacobsen:

"Høyres vedtak om å fjerne fedrekvoten, som for mange på Østlandet virker forstokket og snodig, klinger helt annerledes her [Vestlandet]. Når far driver beinhard butikk og ikke kan være borte fra jobben og kundene i fjorten uker, så vil familien kunne innrette seg etter det. Industrieventyrerne her betaler sin skatt og krever de samme godene som andre får."

Der hvor politiske motstandere og kommentatorer sliter med å knekke "Høyre-koden", har Høyre selv klart å knekke "periferi-koden:" Noe av Høyres styrke er at partiet ikke lenger oppleves som et parti utelukkende for middelklasseakademikere i Oslo. Vektleggingen av andre mål, f.eks. i fedrepermisjonsspørsmålet, henger nært sammen med dette. Dette betyr selvsagt ikke at saken ikke kan være krevende for partiet, men at det skal være en ubetinget tapersak er en kort og godt kunnskapsløs påstand.

Det meste tyder på at det er Erna Solberg som holder nyttårstalen 1. januar 2014. Som en forbeholden type skal det selvsagt legges til at noe kan skje. fem uker med valgkamp er en evighet. Men jeg har vanskelig for å se hva den ene saken kan være. Ett er sikkert: Det er ikke spørsmålet om fedrepermisjon som snur denne valgkampen.

 

Prinsipper og "den virkelige verden"

I spørsmålet om foreldrepermisjon skapes det et inntrykk av at diskusjonen handler om vi skal la oss styre av prinsipper, eller om ikke vi burde gjøre det som "passer" i "den virkelige verden."

Underforstått: regjeringens opplegg med pappaperm "passer", mens Høyre og Fremskrittspartiet sitt standpunkt er prinsipprytteri. Holdningen støttes opp av tunge samfunnsaktører som NHOs Kristin Skogen Lund, som synes argumentasjonen til de to opposisjonspartiene er "søkt", og hvor politikken blant annet vil sette likestillingen tilbake i tid.

Men hva om Kristin Skogen Lund og ivrige politikere fra regjeringspartiene svarer på et spørsmål som er galt stilt? Kåre Willoch svarte en gang på et spørsmål fra en journalist noe i retning av "spørsmålet er ikke riktig formulert." Slik er det også i spørsmålet om foreldrepersmisjon, prinsipper og "den virkelige verden."

Det grunnleggende, og i grunn eneste viktige, spørsmålet som politikerne skal vektlegge, bør være: "For hvem er det familiepolitikken er til for?"

Svaret burde være enkelt: Familiene.

Og: For hvem er (egentlig) foreldrepermisjonen aller viktigst for? Svaret på dette er ikke vanskeligere: Barna.

Dette er faktisk ikke et spørsmål om hvorvidt man tror på forskning eller ikke. Spørsmålet er om staten skal være så autoritær at den fratar familier med andre behov, muligheter - ja, til og med ønsker (som vi kanskje ikke alltid liker), mulighet til å være hjemme, når vi vet at den som taper aller mest på på at foreldre mister permisjonsuker er den nye verdensborgeren. En konsekvens av regjeringens familiepolitikk er nemlig at familier som av grunner vi ikke kjenner til - og strengt tatt ikke har noe med - som må eller vil velge annerledes, mister verdifulle uker i foreldrepermisjonen. Dette skaper selvsagt en del praktiske utfordringer for foreldrene, men den største taperen er det lille barnet.

Når venstresiden heller ser familier som instrumentelle enheter for å nå samfunnsmessige målsetninger i stedet for fellesskap som skal sikre gode og trygge oppvekstvilkår, skaper man ikke bare tapere, men man får utfordring med å sette grenser.

Burde ikke familiepolitikken bygges opp rundt familiens rett til å gjøre selvstendige vurderinger? Familiene må sikres retten til å være og velge annerledes, særlig når taperen for regjeringens politikk i en familie som ikke er helt A4, er barnet.

Når venstresiden heller ser familier som instrumentelle enheter for å nå samfunnsmessige målsetninger i stedet for fellesskap som skal sikre gode og trygge oppvekstvilkår, skaper man ikke bare tapere, men man får utfordring med å sette grenser. Hvilke andre inngrep overfor familiene vil man benytte for å nå fine mål som likestilling og sysselsetting?

Den virkelige verden trenger prinsipper, og kanskje ingen arenaer eller fellesskap er så grunnleggende for dette som familiene. Det trenger ikke en gang å være så veldig komplisert. Det holder med å stille spørsmålet riktig.

I dette tilfellet: Hvem taper på en statlig styrt foreldrepermisjon?

Frykt funker ikke

Regjeringspartiene skremmer med et postapokalyptisk helvete dersom de borgerlige vinner valget. Det funker dårlig når folks oppfatning av f.eks. Jan Tore Sanner er at han følger handlingsregelen selv når han blander seg en Gin Tonic i sommersola.

I går kom TV2 med sin gallup for juli. Ved inngangen til sommerferien peker alle piler på Erna Solberg, i følge kanalen. Etter en måned som burde ha vist fremgang for regjeringspartiene, er det de borgerlige partiene som drar frem. På regjeringssiden er det meste vondt og vanskelig, ved siden av at Arbeiderpartiet og Senterpartiet går tilbake - sistnevnte hviler nå på sperregrensen - klarer ikke SV å heve seg over sperregrensen. Resultatet er et klart borgerlig flertall, og en åpenbar antydning om at hva nå enn regjeringspartiene har drevet med de siste månedene, så har det ikke funket.

Men hva er det de har drevet med, egentlig? Helt usynlige har de jo ikke vært:

Da jeg jobbet i Høyre pleide vi å komme med en "advarsel" ca et års tid før et valg: "Vi frykter en skitten valgkamp fra Arbeiderpartiet i år." Noen ganger var kanskje advarselen mindre begrunnet enn andre ganger, og da noen flittige partikaniner hos Arbeiderpartiet for et halv års tid siden gjorde et nummer ut av at advarselen pleier å komme like sikkert som vår følger vinter, så var det ikke helt poengløst. Men det interessante er jo kanskje at det de samme partikaninene har gjort siden, er faktisk å skremme med hvor forferdelig alt kommer til å bli med en borgerlig regjering. Her er et lite utvalg:

Spørsmålet er jo hva i alle dager Torgeir Micaelsen frykter når han ber Fremskrittspartiet avklare partiets syn på at Høyres nå har avklart sitt forhold til handlingsregelen. Frykter han kaos på borgerlig side?

Listen er ikke uttømmende. I tillegg kommer jo de kuriøse kravene fra Jens Stoltenberg og andre om at Høyre må avklare sitt forhold til handlingsregelen - han frykter jo økonomisk kollaps. Spørsmålet er jo hva i alle dager Torgeir Micaelsen frykter når han ber Fremskrittspartiet avklare partiets syn på at Høyres nå har avklart sitt forhold til handlingsregelen. Frykter han kaos på borgerlig side?

Frykt- og skremmekampanjer kan ha en viss effekt, dersom det bidrar til å spisse det som allerede er underliggende og kjente forskjeller som folk faktisk kjenner seg igjen i. I et land som USA og andre to-partisystemer er dette en del av spillet. I Norge funker det dårligere. Vi er et flertpartisystem, det er ikke veldig polarisert i det daglige og folk kjenner seg ikke igjen i de skremslene som daglig blir øst ut. Man tror simpelthen ikke at nettene blir lengre og kulda hardere med en borgerlig regjering.

Knut Arild Hareide sier det godt: "Det er ingen som mister nattesøvnen av tanken på Erna Solberg som landets statsminister."

Når det er tilfelle så betyr det kort og godt at frykt ikke funker.

Har Jens Stoltenberg startet valgkampen for 2017?

Arbeiderpartiets drømmescenario er en valgkamp hvor arbeidsledighet og sysselsetting står sentralt. I år har Jens Stoltenberg i stedet snakket rammevilkår for næringslivet - som er Høyres sterke sak. Forbereder han seg alt på valgkamp i 2017?

I sin landsmøtetale var statsminister Jens Stoltenberg skuffa over at ikke alle skjønner hvor flott og bra alt er i Norge. - Jeg er så inderlig lei av svartmalingen fra opposisjonen, sa han. Svartmalingen det var snakk om var ganske enkelt en påpekning av at, selv om mye i Norge er veldig bra, så er det fremdeles enkelte ting som ikke er helt perfekt. F.eks. at institusjoner som leverer helt nødvendig tilbud til de svakeste i samfunnet må legge ned, bare fordi de er private. Eller at vi må legge til rette for å møte økonomiske nedgangstider også her til lands, slik at vi unngår konkurser, nedleggelser og økt arbeidsledighet. Noen vil mene at oppmerksomhet rundt disse spørsmålene, som angår helt vanlige mennesker i dette landet, ikke er svartmaling, men snarere ansvar. Men vrangvilje har tydeligvis politisk farve i 2013.

Interessant er det derfor å se hvordan statsministeren nå snakker om krisen som snart kommer bankende på døren, og hvilken malstrøm som vil oppstå dersom velgerne skulle finne på å velge en annen regjering enn en som er utgått av Arbeiderpartiet til høsten. Samme dag som Høyres landsmøte ble avsluttet, lanserte statsministeren og finansministeren sin vekstpakke for næringslivet, og varslet en reduksjon i selskapsskatten. Selv om mange finner glede i å spekulere rundt tidspunktet for lanseringen, tror jeg - raus som jeg er - det skyldes en oppriktig bekymring for at rammevilkårene for konkurranseutsatt næringsliv i Norge er i ferd med å bli for ulike de vi finner blant våre naboland og nærmeste handelspartnere. Nedjustering av selskapsskatten er opplagt riktig vei å gå, bare pussig å registrere den monomane motstanden mot å redusere den særegne formueskatten ikke samtidig blir mindre.

Men hva betyr egentlig dette, satt opp mot statsministerens landsmøtetale og indignasjonen over opposisjonens nedsnakking av Norge? Hadde de et poeng? Eller er det bare uttesting av ulike strategier fra Arbedierpartiet for å gjenvinne tapte velgere?

Men vrangvilje har tydeligvis politisk farve i 2013

Hittil i valgkampen har statsministeren og Arbeiderpartiet fulgt opp det hele med en svartmaling av hvordan Norge vil bli styrt med de borgerlige ved roret. Samtidig med en omfattende privatisering av skolen vil økononomien gå til helvete, og på toppen av det hele vil vi få en samferdselspolitikk som er på ville veier. For å nevne noe. Etter å ha mast lenge på Erne Solberg om å "avklare sitt forhold til handlingsregelen," har nå - etter at Erna Solberg for ørtende gang har sagt at Høyre legger handlingsregelen til grunn for en ansvarlig, økonomisk politikk, stilles det nå krav til Fremskrittspartiets Siv Jensen om nærmest å "avklare sitt syn på Erna Solbergs avklaring av sitt forhold til handlingsregelen." 

Med tanke på hvor svimmel man blir av å følge med på Arbeiderpartiets underlige krumspring, kan man jo bare forestille seg hvordan arbeidsforholdene er internt blant de som jobber med valgkampstrategien der i gården.

Pussig nok virker det ikke som om velgerne tror på Jens Stoltenberg lenger. Og direkte rart er det jo ikke. De vet jo ikke lenger hva han vil.

Fra utsiden kan den nesten virke som om Stoltenberg har gitt opp. Jeg tror ikke han har det, men det er spesielt at han etter åtte år ved makten - hvor all uenighet inntil få måneder siden ble beskrevet som svartmaling - nå utelukkende snakker om krisen som kommer. Det kan virke som om han legger depoter for å kunne føre en offensiv valgkamp i 2017, ved at en eventuell borgerlig regjering vil ha utfordringer med økt arbeidsledighet de neste fire årene som følge av urolighetene i internasjonal økonomi. Til forveksling minner dette om 2001 - 2005. 

Det holder ikke til å gjøre arbeidsledighet til en valgkampsak i år, men i 2017 kan Stoltenberg komme tilbake med drømmesaken. Da fra opposisjon.

Kald skulder fra helseministeren

Møtet med virkeligheten kan alltid være krevende for en systemforsvarer.

Det burde spille liten rolle for en helseminister om det er et offentlig eller et privat sykehus som sørger for at en pasient får riktig behandling til riktig tid. Men for Jonas Gahr Støre er tydeligvis systemet viktigere enn pasienten.

I går fortalte TV2 om Drude Ytrehus fra Ørlandet, som har ventet i seks måneder på å få utført det som beskrives som et "enkelt inngrep" for å pleie en vond skulder. Hun er 58 år og jobber som hjelpepleier, men har vært sykmeldt i seks måneder fordi to sener i skulderen har røket, og hun venter på en operasjon. Det eneste hun vil er å komme tilbake til jobb. Men den klinikken hun ønsker å benytte for å ta operasjonen raskt får ikke gjøre operasjonen med offentlig støtte, og dermed må hun vente.

Helseminister Jonas Gahr Støre sin kommentar til dette er at dette er et dårlig eksempel, brukt av Høyre for å løfte frem behovet for fritt behandlingsvalg - når det attpåtil finnes "faktisk (!) tilbud i det offentlige."

Helseministerens melding til en person som faktisk er en av samfunnets ressurser kan ikke oppfattes som annet enn en kald skulder.

Noen vil kanskje mene at dette er en følelsesløs tilnærming til ventende pasienter. Jeg mener tvert i mot at det er en følelsestung kommentar, som viser klart hva som er viktigst for helseministeren og Arbeiderpartiet: Det grunnleggende sett viktigste er at det er et offentlig sykehus som gjør jobben. Om pasienten er så dum at hun ikke skjønner at dette er det beste, så får det nesten bare være at hun står i kø.

Hva slags beskjed er dette å gi til en kvinne på 58 år som ønsker å jobbe? Mange i hennes alder og yrke har utfordringer med slitasjeskader, og alt for mange gis et så dårlig tilbud at de ender opp med uføretrygd. Støre mener fritt behandlingsvalg er en "dårlig måte å bruke samfunnets ressurser på." 

Helseministerens melding til en person som faktisk er en av samfunnets ressurser kan ikke oppfattes som annet enn en kald skulder: Støtter du ikke opp om vårt fellesskap, så er du en kostnad - ikke en ressurs.

 

Uruk-heisann, det er valgkamp

"- Denne valgkampen er litt som Lord of the rings. Det er en kamp mot det gode og det onde." For ordens skyld: Jeg antar det er en kamp mellom det gode og det onde som AUF-lederen mente. En kamp mot både det gode og det onde kan jo fremstå som litt uklar for den som skal stemme. 

Jeg tipper det var sagt på spøk. På interne partisamlinger, hvor hensikten er å få opp kampgløden hos de som skal forsake normal døgnrytme og ernæring, og drive valgkamp de neste drøyt åtti dagene, kan det fungere bra med en vaskekte polarisering. En oss-og-dem-fremstilling som virkelig maner til innsats. Jeg har vært med på det selv. Høyres tidligere generalsekretær hadde et fyrverkeri av et foredrag for noen valg tilbake, hvor regjeringens kunnskapspolitikk generelt og SVs forsøk på å fjerne både lekser og karakterer - fordi det virker - spesielt, ble ironisert på en så demagogisk måte at det i et øyeblikks uklarhet ga en sterk og forståelig fornemmelse av hvordan vekkelsesmøter i såkalte karismatiske menigheter fungerer.

Kan hende var det dette Eskil Pedersen tenkte da han var på Tranmælkonferanse i går, og sammenlignet norsk høyreside med Mordors og Isengards onde allianse. Men det var journalister der. Og da blir virkningen noe annerledes. Særlig for et parti som nå ikke bare skal mobilisere gjerdevelgere som ikke kjenner igjen Arbeiderpartiet lenger, men også prøve og hente tilbake noen av de mer enn 100 000 velgerne partiet har tapt til nettopp Høyre. Knut Arild Hareide har på mange måter sagt det som skal sies: Ingen ligger våkne om natten i frykt over tanken på at Erna Solberg skal bli statsminister. Og - når det gjelder de 100 000 velgerne Høyre synes å hente fra Arbeiderpartiet, så er det vel god grunn til at nettopp disse ikke helt betingelsesløst er enig i at de har gått fra å støtte Ringens Brorskap til å støtte Mordor - for å følge opp LotR-analogien. 

Uttalelsene fra AUF-lederen kommer en ukes tid etter at Justisminister Grete Faremo manet til kamp mot Fremskrittspartiets menneskesyn i innvandringsdebatten. Og mindre enn en uke etter at samme Faremo, som øverste politiske ansvarlige for justis- og utlendingsmyndighetene i Norge, valgte å sende ut av landet en barnefamilie som hadde bodd her i mer enn ti år, og hvor det er rimelig å si at barna i familien hadde sterk tilknytning til landet og lokalsamfunnet de bodde i.

Selv om slike saker er hjerteskjærende når de skjer, og når de får det dramatiske tilfanget nettopp denne utkastelsen hadde, mener jeg Arbeiderpartiet og Justisminister Faremo i denne saken gjorde det riktige: Skal norsk innvandrings- og asylpolitikk fungere så må familier samarbeide med myndighetene, og ikke ljuge på sin opprinnelse. Et gjenfunnet jordansk pass dokumenterte at denne familien ikke hadde rett på opphold i Norge.

Men hva med denne hyklingen? Føler ikke Faremo det er det minste spesielt å anklage noen som ønsker en raskere saksbehandling og raskere effektuering av utsendelse for de som ikke har krav på opphold, for deres menneskesyn og moralske kompass, mens hun selv altså er ansvarlig for det systemet som gjør at folk kan bli boende på uriktige premisser i så lang tid, etablere seg og skaffe seg venner, for så å bli kastet ut? Er det virkelig Fremskrittspartiets menneskesyn som er hovedproblemet her? Problemet er jo snarere at Arbeiderpartiet har gitt SV for stor innflytelse over disse spørsmålene, slik at familier nærmest stimuleres til å trenere utsendinger. Hva slags menneskesyn og moralsk kompass har man når man ofrer det som vil gi et effektivt og forutsigbart regime i innvandringspolitikken, på samarbeidets alter?

I følge Dagsavisen slites Arbeiderpartiet om dagen av splittelse rundt valgkampstrategien: Skal man gå etter gjerdevelgerne eller skal gå for de velgerne som i dag er i flyt mot Høyre. En rask vurdering av gallupene tilsier at partiet ikke lenger har noe valg: De må gjøre begge deler. 

Basert på Eskild Pedersen og Grete Faremo kan vi derfor kanskje vente oss følgende resept: Maling av fanden på veggen og omtale høyresiden som Mordor, samtidig som flere barn med langvarig opphold sendes ut av landet (selvsagt uten å gjøre noe med de bakenforliggende årsakene til problemet).

Skulle nesten tro Gollum hadde inntatt kommunikasjonsavdelingen i Arbeiderpartiet.

Morna, Jens!

Velgerne sier morna, Jens. Jens svarer med å si morna til Audun og Liv Signe.

Det er 100 dager igjen med rødgrønt flertall på Stortinget. Selv om man i KrF har sansen for mirakler, så er det lite som tyder på at noe slikt skal inntreffe og snu det formidable overtaket de borgerlige partiene har ved innspurten til valgkampen.

Meningsmålingene taler sitt tydelige språk: De borgerlige partiene har et forsprang på regjeringspartiene på mer enn 19 prosentpoeng. På samme tidspunkt i 2009 var avstanden 6,2 prosentpoeng, og det sto på 300 manglende stemmer for Venstre i Hordaland at det rødgrønne flertallet overlevde det forrige stortingsvalget. I dag vil jeg tro at mange på borgerlig side egentlig er litt glad for at det glapp den gangen, det var uklart hva slags regjering som ville blitt dannet og sånn sett sannsynlig at Arbeiderpartiet - som gjorde et godt valg - kunne komme tilbake i regjeringskontorene i løpet av kort tid.

I 2009 snakket Jens Stoltenberg om hvordan regjeringen hadde berget landet fra økonomiske stormkast. I 2013 blir han "inderlig lei" av å høre ansvarlige politikere som påpeker at ikke alt er perfekt i Norge. Det blir kalt for svartmaling og "å snakke Norge ned."

I 2009 hadde Jens Stoltenberg hatt nøyaktig ett år på seg fra Lehman Brothers gikk konkurs og finanskrisen var et faktum, til seieren i stortingsvalget. Tiden brukte han godt, gjennom krisepakker som sørget for at virkningen her på berget ikke ble så ille som den ble i mange andre land. I år derimot, går jens Stoltenberg inn i de siste 100 dagene av stortingsperioden med en voksende arbeidsledighet, som langt på vei burde ha vært kjent og satt på dagsorden tidligere. I 2009 snakket Jens Stoltenberg om hvordan regjeringen hadde berget landet fra økonomiske stormkast. I 2013 blir han "inderlig lei" av å høre ansvarlige politikere som påpeker at ikke alt er perfekt i Norge. Det blir kalt for svartmaling og "å snakke Norge ned."

Spørsmålet er om de rødgrønne alt har begynt å gi opp. Mye kan tyde på det. Når Vårt land i dag hadde en meningsmåling som viste at Arbeiderpartiet var hårfint foran Høyre i å være landets største parti, ble de fremstilt som at "vi er i gang". Problemet til de rødgrønne er bare det at vi-et i denne sammenheng er Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartiet alene. SV ligger fremdeles på 4,5 pst., og Senterpartiet vaker såvidt det er over sperregrensen på 4,1 pst. Det borgerlige flertallet har vært stabilt i lang tid, og sågar er det slik at Høyre og Fremskrittspartiet på denne målingen fremdeles har flertall alene. Når gleden ikke lenger er å spore i at det rødgrønne samarbeidet i fellesskap har fremgang, så er det heller ikke et varig regjeringssamarbeid vi nå ser gå inn i de 100 siste dagene av sitt virke.

Arbeiderpartiet kan ikke vinne nytt flertall alene. De er avhengig av at SV og Senterpartiet er med på ferden.

På de siste 100 dagene i 2009 økte de rødgrønne partiene sin samlede oppslutning med 2,4 prosentpoeng, samtidig som de borgerlige partiene gikk samlet tilbake 2,1 prosentpoeng. Det er altså ikke sånn at norske velgere stormer fra den ene blokken til den andre i hopetall, de få ukene valgkampen står på. De største endringene ser i tillegg ut til å komme internt, mellom partier i samme blokk. Den største forskjellen de siste 100 dagene i 2009 var Høyres fremgang fra 13,8 pst. til 17,2 pst. Det er en helt annen utligning som skal skje de kommende 100 dagene dersom ikke velgerne sier morna, Jens.

Alle vil i tiden som kommer snakke om Arbeiderpartiets valgkammaskin. Og ja, den skal ikke undervurderes. Men fremdeles er det altså slik at Arbeiderpartiet ikke kan vinne nytt flertall alene. De er avhengig av at SV og Senterpartiet er med på ferden. Da virker det smått desperat - og som en dårlig strategi - å feire at en enkeltmåling viser at Arbeiderpartiet er hårfint landets største parti.

Men det innebærer nok at partiet ser for seg en opposisjonstilværelse uten de litt irriterende småsøsknene sine. 

Morna, Jens, sier velgerne. Morna Liv Signe og Audun, sier Jens.

It's all about timing, stupid

Hvordan få oppmerksomhet om et landsmøte? Si noe unkotroversielt med litt skarp stemme, på et gunstig tidspunkt.

I flere år har avisene skrevet om borgerlig samling på stadig flere områder. Helt grunnleggende er det selvsagt at Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti er enige om at et borgerlig flertall på Stortinget etter valget 9. september skal føre til en ny, borgerlig regjering. Og grunnen til det er at partiene gjennom de siste fire årene har blitt enige om mye ny politikk, både når det gjelder samferdsel, helse og arbeidsplasser - for å nevne noen av hovedsakene som kommer til å prege valgkampen. Til og med på miljøfeltet har de fire partiene så mye til felles at Venstrefolk i fjor klaget over at regjeringen hadde sendt Fremskrittspartiet på dør i forhandlingene om klimaforlik, ettersom partiet ved denne korsveien var blitt enig med de tre andre partiene om en "mer ambisiøs klimapolitikk enn regjeringen." 

Laget er satt, politikken er i ferd med å meisles ut og avisene skriver om middager mellom de fire borgerlige partilederne og om "hemmelige møter" blant nestelederne i Fremskrittspartiet og Høyre. Og ledelsen på meningsmålingene er såpass store at det begynner å se ut som om det må skje noe uvanlig om regjeringspartiene skal ta igjen det store forspranget de borgerlige har opparbeidet seg. Regjeringspartiene ligger tross alt 6 prosentpoeng etter skjema på meningsmålingene, sammenlignet med 2009.

Så hva skal avisene skrive om?

"Ingen skjønner hvorfor Høyre er så store" sier Frp. Man skulle nesten tro at partiets kommunikasjonsavdeling har sett til Arbeiderpartiet for råd om hvordan kartet skal tegnes til et nytt politisk landskap.

Fremskrittspartiet har landsmøte i helga, og så langt jeg kan se så er det ikke lagt opp til de mest alvorlige politiske debattene. Derfor må både partiet som opplever usikre tider på meningsmålingene, få oppmerksomhet om noe annet. Nå begynner det å demre litt hva samtaletemaet har vært over kaffebordene og ølstuene hvor kommunikasjonsavdelingen har løspratet med landets journalister: Høyre skal angripes. Partiet som nå har blitt landets største på meningsmålingene er jo "konturløse." "Ingen" skjønner jo hvorfor de har blitt så store. Man skulle nesten tro at Fremskrittspartiets kommunikasjonsavdeling har sett til Arbeiderpartiet for råd om hvordan kartet skal tegnes til et nytt politisk landskap.

Men, velbekomme. Alle partier har behov for å markere seg, og Fremskrittspartiet har tapt til Høyre og det er strengt tatt forståelig at det smerter. Og det er jo riktig også: Ønsker velgerne først og fremst Fremskrittspartiets politikk så vil det lureste alltid være å stemme på Fremskrittspartiet. Faktisk hadde Venstre og Trine Skei Grande en ganske lik strategi i forkant av deres landsmøte for en drøy måned siden.

Men så smeller det likevel.

For Fremskrittspartiet gjentar det som har vært og er partiets regjeringsstrategi, nemlig at partiet kun støtter en regjering partiet selv deltar i. Joda, partiet har lært av 2009-fadesen - da ultimative holdninger bidro til å gi Jens Stoltenberg nøyaktig det lille som skulle til for å få 4 nye år i regjeringskontorene - og forsikrer at et borgerlig flertall i 2013 skal gi en borgerlig regjering. Det er bare det at Fremskrittspartiet samtidig forsikrer at partiet skal være med. Det er jo en real ting å gi beskjed om.

Men liturgien fortsetter: Venstre og Kristelig Folkeparti blir bedt om å si hva de synes om dette "nye" ultimatumet fra Fremskrittspartiet, som altså på ingen måte er nytt i det hele tatt, men snarere vært partiets linje siden 2005. Venstre og Kristelig Folkeparti svarer at dersom dette betyr at Fremskrittspartiet vil samarbeide om statsbudjsett med en mulig H/V/KrF-regjering, så kan dette gjøres opp med Arbeiderpartiet, slik som Bondevik II-regjeringen gjorde i 2004. Dette er ikke nødvendigvis musikk i Fremskrittspartiets (eller mine) øre, men samtidig så har jo mellompartiene vært tydelig på at deres ideelle regjeringsløsning nettopp er en H/V/KrF-løsning som kan samarbeide til begge sider i politikken. Altså: Det er ingenting nytt ved dette. Ingenting!

Bortsett fra i redaksjonen til VG da. Der er dette nytt. "Ser til Jens" var temaet i det første oppslaget, som nå er nedjustert til å handle om et mulig budsjettsamarbeid. "Krise i Ernas harem" var kommentaren (poeng for morsom tittel). På sosiale medier gledet rødgrønne partikaniner seg over at de endelig kunne hente frem slagordene fra 2009 om borgerlig kaos. Men substansielt var det altså ikke noe nytt i dette, hverken fra Fremskrittspartiet, Venstre eller Kristelig Folkeparti. Partiene sa det som har vært budskapet hele perioden.

Såpass forstyrrende var oppslagene riktiginok at både Venstre og Kristelig Folkeparti rykket ut og klargjorde at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering. Da er på mange måter saken avgjort, stormen løyet og alle fortsetter sammen videre.

Det interessante spørsmålet som journalistene ikke lot til å ta helt på alvor er hvorfor dette kommer nå, ei heller hvilken virkning det vil ha. Timingen - eller kairos, som det heter på retorikkspråket - var åpenbar: Fremskrittspartiets landsmøte. Det er fordi partiets tillitsvalgte skal samles til helga, være stolte Frp'ere og motiveres til å drive valgkamp, at Siv Jensen selvsagt må tydeliggjøre at Fremskrittspartiet IKKE er på gli i regjeringsspørsmålet - altså IKKE villig til å oppgi ambisjonen om selv å sitte i regjering fra høsten av. Bruker man mer enn et sekund på å tenke seg om, er dette faktisk ganske lett å forstå - særlig burde det være det for politiske journalister. Dersom Jensen hadde sagt noe annet kunne landsmøtet blitt stygt.

Og utfallet ble altså at både Venstre og Kristelig Folkeparti rykker ut og gjentar - klargjørende - sin strategi om at et borgerlig flertall på Stortinget skal gi en ny, borgerlig regjering. Trolig vil dette budskapet også tydeliggjøres fra Fremskrittspartiets leder de neste dagene.

Silly-season

I fotballverdenen omtales tiden fra avslutningen av en sesong til den neste starter som Silly -season. I mangel på gode saker å skrive om svømmes aviser over av spekulasjoner om lagendringer i skjønn kombinasjon med fantasifulle innsalg. Litt på samme måte er norsk politikk nå, mindre enn fire måneder før Stortingsvalget.

De siste ukenes galluper bidrar med sitt, og følgende har vært å høre og lese fra optimister på venstresiden: «Etter Høyres landsmøte har de gått ned på meningsmålingene.» Når gallupene viser at Arbeiderpartiet på vei mot ett av partiets dårligste valg etter andre verdenskrig, skal det gis honnør for at man klarer å finne ting å glede seg over. Men med få måneder igjen til valget, er bekymringen over at forholdet mellom blokkene har holdt seg stabilt i flere måneder nok vesentlig større enn gleden over justeringer på enkeltmålinger.


Har det noen gang skjedd at man på 117 dager har klart å vippe så mange velgere som de rødgrønne partiene er avhengige av for å vinne flertallet en tredje gang?

 

Et valg er selvsagt ikke avgjort før siste stemme er talt opp. For at alle som skal ut i valgkamp ikke skal miste motivasjonen, eller for å forhindre at noen tar seieren for gitt, høres dette budskapet fra samtlige partiledere. Men mye skal endre seg dersom flertallet til de rødgrønne partiene skal overleve 9. september.


Et lite overblikk - 117 dager før valget:

  • Den borgerlige opposisjonen et soleklart forsprang på regjeringspartiene. Samlet har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i dag en gjennomsnittlig oppslutning på 39 pst. i følge Poll of polls, mens de borgerlige partiene samler 57,8 pst.. Dette forholdet har stått nærmest uendret de siste månedene, på tross av noe endring mellom partiene.
  • På samme tidspunkt i 2009 hadde regjeringspartiene en samlet oppslutning på 45,3 pst., og frem til valgdagen noen måneder senere lyktes det å mobilisere ytterligere 2,5 prosentpoeng. Samtidig som Venstre i 2009 manglet om lag 300 stemmer i Hordaland til å sikre rett til utjevningsmandater, var dette akkurat tilstrekkelig til å få flertall på Stortinget med 85 mandater mot opposisjonens 84.

 

Det vil selvsagt skje endringer mellom partiene frem mot valget. I 2009 klarte f.eks. Venstre å falle fra 5,5 pst. i midten av mai til et valgresultat på 3,9 pst. ? og partiet ble nesten utradert fra Stortinget igjen. I 2001 gikk Høyre inn i sommerferien med galluper på over 30 pst., og valgresultatet endte på 21,2 pst. Mye kan sies om begge disse to tilfellene, og det er mange grunner til at årets situasjon ikke er helt sammenlignbar. Men har det noen gang skjedd at man på 117 dager har klart å vippe så mange velgere som de rødgrønne partiene er avhengige av for å vinne flertallet en tredje gang?

 

Der regjeringspartiene i 2009 hadde en langspurt fra et langt bedre utgangspunkt, skal de nå øke oppslutningen med 3-4 ganger så mye som partiene klarte fra midten av mai og frem til forrige Stortingsvalg. I ryggen den gang hadde partiene en (godt håndtert) finanskrise og mot seg hadde de et mildt sagt uklart regjeringsalternativ fra den borgerlige opposisjonen. I år er alternativet langt mer avklart ? opposisjonen er samlet om regjeringsambisjonen og har i tillegg kommet til enighet i en rekke viktige saker. Selv ikke Arbeiderpartiets evige hakking på Fremskrittspartiets holdning til handlingsregelen ser ut til å bidra sterkt til velgermobiliseringen.


Nøyaktig hvem som skal betale mer skatt for at det rødgrønne regnestykket skal gå i balanse vil imidlertid ikke statsministeren svare på.

 

Så hva venter? Et av de mer interessante ? og uventede ? forslagene fra regjeringen har vært de nye varslingene om endringer i skattesystemet for bedriftene, gjennom å redusere satsen fra 28 til 27 pst. Verdt å merke seg er at dette ikke er endring som innføres nå, men som skal ha virkning fra 2014. Men positivt likevel. Men ikke bare bedriftene skal få lavere skattebelastning, også personskatten skal det gjøres endringer i. Vel og merke er det i følge statsminister Jens Stoltenberg ikke snakk om «skattekutt», men om systemjusteringer. Når skatten senkes på arbeidsinntekt så skal den økes andre steder.

 

Nøyaktig hvem som skal betale mer skatt for at det rødgrønne regnestykket skal gå i balanse vil imidlertid ikke statsministeren svare på. Så da kan jo Silly-season fortsette, og vi kan alle spekulere i om det er trygdeavgiften som skal økes? Eller er det kanskje sånn at bunnfradraget skal reduseres, sånn at de som tjener minst skal skatte mer? Eller skal toppskatten omfatte enda flere enn den snaue millionen nordmenn som i dag betaler denne straffeskatten?

 

Det er i alle fall godt gjort at Arbeiderpartiet med dette har satt skattepolitikk på dagsorden. For vel er det sånn at det kanskje sånn at det ikke er noe rop i befolkningen etter skattelette, men jeg tror strategene i Arbeiderpartiet bommer på målet dersom de tror det er veldig lurt å skape usikkerhet om hvor skatteøkningene kommer og hvem som skal sitte igjen med mindre etter at skatten er betalt.

 

Og, 117 dager før valget må spørsmålet være: Er det dette som skal mobilisere velgerne på venstresiden til å sørge for at det enorme forspranget til den borgerlige opposisjonen skal utlignes?

 

Tigging må forbys

Det mest naturlige tolkningen av Regjeringens tiltakspakke mot tigging er at det fremstår som en mellomting mellom nesten noe og absolutt ingen ting.

Meldeplikt for tiggere, tids- og stedsbegrensede tiltak og raskere returer for utenlandske tiggere som bryter loven. På den måten skal tiggingen i Norges større byer begrenses. Det lukter forbud, bortsett fra at det ikke er det. Dersom regjeringen skulle hatt troverdighet i å løse utfordringene tiggingen fører med seg, så hadde den fulgt sin egen analyse og innført et generelt forbud. Men, pussig nok: Det gjør den altså ikke. Tvert i mot skal kommuner og byer som opplever tigging kunne søke om midler til å sette opp sanitære tilbud for de tiggerne som er her.

Og som - skal vi tolke regjeringen - forholde seg til tigging innenfor riktig område til rett tid.

Det kan da ikke i fullt alvor påstås at tilrettelegging for tigging er et fattigdomstiltak?

Vi kan ikke forby fattigdom, og siden tigging er et humanitært problem, så hjelper det i følge regjeringen ikke med en generel forbud mot tigging. Det hjelper altså ikke med et forbud. Dette er sikkert noe som er lett å teoretisere over, noe rejgierngen må ha gjort når den kom opp med tiltakspakken. Men påstanden bygger på så mange ukjente faktorer at det nesten blir litt komisk. For hva er egentlig problemet? Det kan da ikke i fullt alvor påstås at tilrettelegging for tigging er et fattigdomstiltak?

Jeg har alltid vært skeptisk til forbud mot tigging. Sosial renovasjon av gatebildet - slik det kan fremstå som - gjør meg uvel. Samtidig så blir det ikke bedre fattigdomsbekjempelse i storbyen av at det tilrettelegges for tigging. Det blir ikke et byrom med plass og muligheter for alle heller, når mange av byens innbyggere ikke lenger føler trygghet i sine gjøremål, som følge av utstrakt og agressiv tigging. 

Målsetningen kan ikke være å gjøre det bedre å være fattig, men å hjelpe fattige til å komme seg ut av krisen.

Løser man noe med et forbud? I mangel på andre og eventuelt bedre forslag, så tror jeg det. Det vil bli en mer håndterbar og oversiktelig situasjon på gateplan. Det vil kunne følges opp med mer målrettet hjelp overfor de utsatte gruppene som ofte tyr til tigging: rusavhengige og bostedsløse. Målsetningen kan ikke være å gjøre det bedre å være fattig, men å hjelpe fattige til å komme seg ut av krisen.

Meldeplikt for tiggere, og tids- og stedsbegrensning løser ingen ting. Politiet har selv pekt på at dette ikke kan håndheves på en skikkelig måte, og de har etterlyst tydeligere virkemidler. Og hva skal egentlig utfallet av tids- og stedsbegrensning være? Hva om man - bokstavelig talt - er på feil sted til feil tid? 

Å forby tigging er ikke en ønsket løsning, men det er heller ikke noe ønskelig i et samfunn som det norske at vi skal ha et bybilde som domineres av tiggning. Vi skal løse utfordringer med fattigdom og nød på annet vis, og det er ikke noen håndsrekning å gi en krone i en papirkopp. Det er ikke noen håndsrekning å åpne for at det skal være tillatt å tigge heller, med mindre man mener det løser et sosialt problem. Og hittil i fattigdomsdebatten har jeg fremdeles til gode å høre noen se på tigging som fattigdomsbekjempende.

I mangel på bedre løsninger må tigging forbys. 

"Av skatter blir vi tynget ned"

Når halvparten av alle som jobber heltid i Norge betaler toppskatt, er det på tide å gjøre noe med saken.

Da toppskatten ble innført skulle den være en skatt på toppinntekter. I 2013 er det anslått at mer enn 950.000 norske arbeidstagere vil betale toppskatt. Dette er nært innpå halvparten av alle som jobber heltid i Norge. Det som altså ble innført som en ekstraskatt for direktører og ledere, har i dag blitt til en alminnelig form for ekstrabeskatning av funksjonærer, unge akademikere og arbediere. I Danmark har LO regnet ut at hele 400 000, en tredjedel, av deres medlemmer rammes av toppskatt. LO i Norge burde på kampdagen love å gjøre en tilsvarende utredning.

Toppskatt er en ekstraskatt for vanlige inntekter

I en tid hvor alle partier vektlegger at folk må jobbe mer og lenger i fremtiden dersom vi skal sikre bærekraften i samfunnet, burde toppskatten være et selvsagt område for lettelse. Når mange i dag som velger å jobbe deltid, likevel vaker like under grensen for toppskatt, er det ikke mye å hente for den enkelte å gå fra deltid til heltid. Det lønner seg, kort og godt, ikke nok. Og selv om jeg synes det er veldig bra at f.eks. Høyre vektlegger at man må gjøre det mer lønnsomt å jobbe for de som tjener minst, så er det utvilsomt slik at det er lettere å mobilisere de som allerede jobber til å jobbe mer, enn det er å få mennesker som ikke jobber inn i arbeidslivet. Vi er simpelthen nødt til å gjøre begge deler.

Toppskatt er en ekstraskatt for vanlige inntekter. Dersom vi fjerner toppskatt på vanlige inntekter, vil hundretusener av nordmenn slippe en urimelig ekstraskatt fordi de jobber litt ekstra - går fra deltid til heltid, eller jobber overtid. Dette vil bety mye for norsk økonomi, og det vil utvilsomt bety mye for norske arbeidstagere og familier.  

"Av skatter blir vi tynget ned!" Slik lyder en av verselinjene i Internasjonalen, arbeiderbevegelsens kampsang. Selv med fersk selvangivelse levert kvelden før blir nok likevel ikke denne verselinjen noe vi hører fra 1. mai-togene som går av stabelen i morgen. Tiden hvor arbeiderbevegelsen så på skatt som frihetsbegrensning er definitivt forbi. I dag er det staten som ivaretar vår frihet og utvikling.

I Danmark har LO regnet ut at hele 400 000, en tredjedel, av deres medlemmer rammes av toppskatt.

Men selv om LO mener det er rimelig at mange av medlemmene skal betale ekstraskatt, så bør dette være dette være en sak for Høyre. På partiets landsmøte kommende helg skal nytt program vedtas. Der partiet i tidligere valg hadde en klar profil for skattelette, har inntektsskatten i årets programforslag blitt nedtonet. Det håper jeg landsmøtedelegatene vil gjøre noe med.

God 1. mai til alle.

Og godt Høyre-landsmøte, for de som skal dit.

 

"Når jeg ser andre flagg blir jeg lei meg."

Et nesten like sikkert vårtegn som pollenallergi er diskusjonen rundt bruk av flagg i 17.-maitog. Det konstrueres et bilde av at flaggborgene på 17. mai ikke lenger bare er rødt, hvitt og blått, men i stedet utfordres av en rekke andre lands flagg. 

En som gir uttrykk for frykten av hva dette har og si er stortingskandidat for Fremskrittspartiet i Oslo, Aina Stenersen. I Nettavisen i dag angriper hun Ordfører Fabian Stang fordi han nekter å forby andre flagg enn det norske i 17. mai-toget. Fabian Stangs begrunnelse for ikke-forbud er like sympatisk som ordføreren selv:

"Et forbud kan virke mot sin hensikt og åpne for å politisere 17. mai, barnas dag. da kan vi risikere at noen bevisst bryter forbudet utelukkende for å provosere, og for å få oppmerksomhet om sin sak. Det ville også tatt seg dårlig ut om politiet skal konfiskere flagg på nasjonaldagen."

Selv mener jeg at det er norske flagg som skal være i 17. mai-tog. Men i motsetning til Stenersen så mister jeg ikke fatningen og blir lei meg om noen skulle komme med et annet flagg.

Sånn jeg ser det så er dette en ikke-sak. I utgangspunktet har jeg problemer med å forstå hvorfor det skal være nødvendig for folk å ta inn andre flagg i 17. mai-toget. Samtidig, og fordi hverken jeg, Stang eller Stenersen for den del, kan granske alle mennesker hjerter og nyrer - og derfor heller ikke kan vite sikkert hva grunnlaget for den noe originale flaggpraksisen som noen kan tenkes å ønske seg, så er jo et forbud komplett idiotisk. Selv mener jeg at det er norske flagg som skal være i 17. mai-tog. Men i motsetning til Stenersen så mister jeg ikke fatningen og blir lei meg om noen skulle komme med et annet flagg.

Forbud mot andre lands flagg er løsningen på et problem som ikke eksisterer.

Jeg kjenner ikke til hvordan det er i hele landet, men så langt jeg har erfart er det forholdsvis lite annet å se i 17. mai-tog enn norske flagg. Selv i Oslo, hvor innvandrerandelen er høyest, er det lite annet å se enn norske flagg. Uansett opprinnelsesland eller kulturell bakgrunn ser de aller, aller fleste ut til å marsjere i samme takt til Gammel jegermarsj og synge Ja vi elsker med den stemmeprakt de er utstyrt med. Forbud mot andre lands flagg er løsningen på et problem som ikke eksisterer.

Stenersen, derimot, mener de eventuelle innslagene av andre lands flagg som finnes gjør Norges nasjonaldag "mindre norsk."

"- Ja, det ødelegger dagen. Jeg er oppvokst på Skullerud øst i Oslo , der var dette aldri et spørsmål en gang da jeg vokste opp. På grunn av Arbeiderpartiets fokus på det multikulturelle Norge skjer ting som dette, sier hun."

 

Her er det mye å gripe tak i!

 

For det første; "[...] skjer dette." Altså - poenget er vel at det ikke skjer i noe særlig stort omfang. For det andre; "[...] det ødelegger dagen." Hvis et svært begrenset innslag at andre lands flagg i 17. mai-tog bidrar til å ødelegge Stenersens nasjonaldagsfeiring, så er det nærliggende å tro at dagen i utgangspunktet ikke er allverden. Det mest betenkelige er likevel det tredje punktet; Dette "som skjer", og som "ødelegger dagen", skjer på grunn av "[...] Arbeiderpartiets fokus på det multikulturelle Norge."

 

Hva slags grumsete retorikk og ansvarliggjøring er det dette minner om? 

 

Innvandring til norge bidrar opplagt til mange utfordringer som må håndteres, både når det gjelder integrering i samfunnet og når det gjelder ulik kultur og ulike verdier. Men et lite innslag av andre lands flagg, for de få menneske dette betyr noe for, er ikke en av dem! På 17. mai er folk glade og fornøyde. La dem fortsette å være det, og ikke skap et problem ut av noe som er en ikke-sak. Å komme trekkende med "Arbeiderpartiet har skylda for multikulturismen"-retorikk som dette, hører simpelthen ikke hjemme noe sted, når utgangspunktet for at saken - igjen - dukket opp var at det på en skole på Sunnmøre skal lages papirflagg hvor den ene siden har de norske farvene, og detn andre farvene til det som er opprinnelseslandet til den som bærer flagget. Som ordfører fabian Stang sier det:

 

"Jeg oppfordrer fortsatt alle til å bære det norske flagget, men ønsker ikke et lovforbud mot å bruke andre, sier Stang."

 


Bare bekymring

"Alt denna rejgeringen gjør er perfekt. Ingenting kunne vært anderledes!" Slik kan man tolke Arbeiderpartiet og den rødgrønne regjeringens utspill den siste tiden.

Det må selvsagt være litt slitsomt for dem at ikke folket har fått dette med seg. Mindre enn fem måneder før valget så ligger de rødgrønne partiene langt etter skjema fra for fire år siden, og avstanden til den borgerlige opposisjonen er stor. Selv om ingen på borgerlig side skal ta noen seier for gitt - noe mitt inntrykk er at partiene heller ikke gjør - så skal regjeringspartiene sette noe nær norgesrekord i mobilisering for å ta inn hele forspranget.

Det kan selvsagt skje. En krise kan oppstå, slik tilfellet var i 2009, da særlig Arbeiderpartiet vant stort på håndteringen av finanskrisen. Eller; det kan komme resultater som viser at regjeringen faktisk leverer noe folket er opptatt av, slik som i 1993 da man gjennom sommermånedene viste at den økonomiske nedgangen var snudd og massearbeidsledigheten på vei tilbake. Hvor sannsynlig det er at noe overordnet viktig skal inntreffe, er jeg derimot usikker på. Vi har ikke massearbeidsledighet i 2013. Heldigvis.

Men vi har helsekøer.

Det virker som om folk ikke helt kjenner seg igjen i regjeringens beskrivelse av at det kun er rødgrønne politikere som kan styre helse-Norge.

Og vi har bilkøer.

Ingen skal si at denne regjeringen ikke har penger. Men det er også alt den har. 

Regjeringens favorittøvelse de siste årene har vært systematiske lekkasjer fra saker som enda ikke er ferdigbehandlet eller fremlagt for folket og Stortinget. I forbindelse med Nasjonal Transportplan, som ble lagt frem forrige fredag, var så og si alt innhold  kjent lenge på forhånd. En annen ting regjeringen gjør seg fortjent til en norgesmestertittel i, er pengebruk. I omtalte transportplan legges det frem forslag til å investere 508 milliarder kroner i samferdsel de neste ti årene. 

Ingen skal si at denne regjeringen ikke har penger. Men det er også alt den har. "Vi har bygd mer vei," sies det. Sannheten er at "vi har brukt mer penger på vei." Når 1 av 5 prosjekt er utsatt igangsatt, så følger ikke veiutbyggingen av pengebruken. Det hjelper fint lite å ha "overoppfyllt NTP" dersom man har underlevert på resultatene. Og for folket - velgerne - er det vel det som er det viktigste: At veier og jernbanestrekninger bygges. 

At politikerne faktisk gjennomfører det de sier det er mulig å få til.

Arbeiderpartiet har litt uflaks om dagen. En ting er at gallupene er faretruende lave, men jaggu klarer ikke en 19-åring fra Canada å stjele oppmerksomheten fra landsmøtet også. Kanskje kan det ha noe å gjøre med partiet selv, hva de faktisk sier til folk? Nå er ikke jeg i målgruppen for Arbedierpartiet, noe som farver min oppfatning, men som over gjennomsnittelig opptatt av politikk så har jeg problemer med å se hva Arbeiderpartiet egentlig står for om dagen. Utspillene, både de styrte og de spontane, er mildt sagt sprikende.

I Dagbladet uttrykker han en holdning som jeg mener representerer noe av det verste i oss, nemlig den overdrevne troen på at vi ikke har noenting å lære av noen andre.

Mange utspill det siste halvåret har gått på å beskrive det høyrestyrte Sverige som noe i nærheten av et postapokalytisk helvete, for så å klistre Høyres politikk helt opp til det regjerende søsterpartiet i Sverige. Boka Blåkopi bidro til å sette litt vind i seilene når det gjelder samfunnsdebatten, men skal man tolke gallupene så har dette ikke virket i det hele tatt. Folk kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene av vårt naboland. Men om strategien med skremmebeskrivelse av andre (og i økonomisk forstand: langt mindre heldige) land ikke virket på første forsøk, så er det tydeligvis ingen grunn til å ikke prøve igjen. Siste skrik fra Youngstorget var partisekretær Raymond Johansens bekymring over Erna Solbergs besøk hos den britiske statsministeren David Cameron nylig. I Dagbladet uttrykker han en holdning som jeg mener representerer noe av det verste i oss, nemlig den overdrevne troen på at vi ikke har noenting å lære av noen andre: "Erna Solberg har vært veldig tydelig på at hun møtte David Cameron for å få insirasjon. Hvilken inspirasjon fikk hun egentlig?" og "- Jeg har en utfordring til Erna: Hvilke deler av Camerons politikk vil du ta med deg for å gjennomføre i Norge?"

Bare bekymring altså. Vi har ingenting å lære.

Selvsagt var dette knyttet opp mot påstanden om at en ny regjering vil føre en uansvarlig økonomisk politikk, fordi den vil gjøre noe med den særnorske formueskatten. Det må selvsagt være litt kjedelig for Arbeiderpartiet at folket ikke tror på dette også.

 

 

 

Altruistisk bekymringsmelding

Når en baker hver dag sørger for at det er brød i butikkhyllen, så skyldes ikke det utelukkende omsorgen han har for andres ernæring. Det skyldes også at han skal tjene penger. 

Det at noe skal lønne seg, eller at noen skal tjene på noe, er åpenbart krevende i Norge. Da kan det jo tenkes at "drivkraften" blir feil - at det er lønnsomhet og ikke kvalitet og resultat ved det man skal gjøre, som blir det drivende. Og sånn vil vi ikke ha det. Ikke i Norge. Og i alle fall ikke når det gjelder skoler.

Trine Skei Grande klinket til med en altruistisk bekymringsmelding.

10/4 var det Trine Skei Grande som klinket til med en alturistisk bekymringsmelding. Hun tror Høyre kan komme til å åpne for utbytte fra friskolene (heretter, for ordens skyld: privatskolene). Jeg deler - dessverre - ikke  Skei Grandes tro på at Høyre skal skifte standpunkt i dette spørsmålet. Men om så likevel kunne skje - hadde det vært så ille?

Jeg klarte ikke la være å spørre Venstrelederen på Twitter, hva begrunnelsen er for at det skal være tillatt å ta ut utbytte for en eier av en privat barnehage, privat barnevernsinstitusjon eller et privat sykehjem, men ikke en privat skole? Man kan jo se for seg alle disse velferdstjenestetilbudene som forholdsvis viktige, og partier på høyresiden har ofte pekt på at innslag av private aktører gir et større mangfold i tjenester og mer valgfrihet for hver enkelt av oss.

Da den rødgrønne regjeringen forsøkte å begrense adgangen til å ta ut utbytte fra private barnehager, ble dette møtt med sterk kritikk. Svik, ble det sagt, siden de private barnehagene langt på vei var de som hadde bidratt til at regjeringens og Stortingets mål om full barnehagedekning hadde blitt oppnådd. De hadde blitt invitert med på laget, eierne hadde tatt økonomisk risiko og takken fra staten var å nekte barnehagene å ta utbytte.

Skei Grande brukte dette som begrunnelse for hvorfor de private barnehagene derfor fremdeles skal kunne tjene penger. Skolene, derimot, er ikke med på noe spleiselag eller dugnad, ettersom det jo - heldigvis - er god dekning for den offentlige skolen. Og kanskje kunne vi stoppet der, og sagt som sant var at vi alt har det vi trenger når det gjelder skole og at private som vil starte opp skoler får finne på noe bedre å gjøre. Eventuelt kan de dra til Sverige.

Men så er det jo dette med målsetningene da. De borgerlige partiene mener at det er positivt at det finnes private skoler. En ting er at de kan gi tilbud med alternativ vektlegging av pedagogikk og livssyn. Dette er så kosher at til og med den rødgrønne regjeringen mener det er ok. En annen ting er at mangfold og konkurranse er positivt, både for det totale skoletilbudet, men også som benchmarking for den offentlige skolen. Det gir i tillegg elever og foreldre større frihet til å velge skoletilbud selv. Når noen investerer egen kapital i en skole, og tar den økonomiske risikoen dette innebærer, så skyldes det helt sikkert at de ønsker å lage en god skole, med et godt tilbud til elevene. Men det blir naivt å mene at drivkraften for det en holder på med blir uren fordi det skal være mulig å tjene penger. 

Skei Grande og andre som ikke mener det skal være lov med utbytte fra private skoler, er engstelige for at det da er økonomien i det hele som er motivasjonsfaktoren for å etablere en skole. Det at det skal lønne seg for den som eier skolen. De som vil bidra med kvalitet og mangfold, skal få lov, men de som legger økonomi inn i det hele, har urene motiver. Mon tro hva de mener om lærernes lønnsmotivasjon.

Tjene penger er altså ugreit. På skole. Ellers er det stort sett greit. Man skal vokte seg vel for å karaktereisere hva motivet for et slikt standpunkt er, men spesielt prinisppfast er det ikke. 

Soft on ice - hard on socialism

Det finnes ikke offentlige penger. De er alle lånt, av skattebetalerne. Når den britiske staten ikke klarte å levere økonomisk vekst og skape et samfunn fungerte, men i stedet fortsatte å ese ut, var scenen ryddet for Margaret Thatcher. Vi trenger mer Thatcherism.




If you set out to be liked, you would be prepared to compromise on anything at any time, and you would achieve nothing.

Margaret Thatcher hadde en plan - make Britain work. Da hun vant valget for første gang i 1979, var nettopp det at ingenting i det Arbeiderpartistyrte landet - som på den tiden ble kalt "Europas syke mann" - lenger fungerte som det skulle, kilde til hennes slagord: Labour dosen't work. Streikene var i ferd med å kvele hele samfunnsordnen, og den sittende regjeringen så ut til å ha mistet helt grepet. Thatcher overvant motstand både i eget parti og i det britiske samfunnet med sin voldsomme tro på at private initiativ kunne gjøre en bedre jobb der skattesubsidierte og statlige løsninger ikke lyktes.

I Norge er Thatcher mer beryktet enn berømt. Særlig omstillingen og privatiseringen av gruveindustrien har vært beskrevet som brutal. Men ved siden av en økonomisk hestekur som fikk britene til å komme på fote igjen, en utenrikspolitikk som bidro til å gjøre ende på den kalde krigen, var hennes kanskje største bragd at hun klarte å flytte hele det politiske sentrum i Storbritannia til høyre. Svært få av Thatchers reformer har blitt reversert, til tross for at det britiske arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt sammenhengende fra 1997 til 2000. Så var også Tony Blair, arbeiderpartiets første statsminister siden 1979, Thatchers finest achievement.

I love argument, I love debate. I don't expect anyone just to sit there and agree with me, that's not their job.

Thatcher var en unik politiker. Hennes motstand mot kompromisser oppleves som underlig i en norsk politisk kontekst, hvor konsensustenkningen gjennomsyrer så mye at det tidvis kan være vanskelig å se forskjell på partiene. Det er likevel det vi trenger mer av. Politikere som mener noe, som vil noe og som har evne til å gjennomføre det som er nødvendig. Det vil være den beste måten å hedre Thatchers minne på.

Europe will never thrive until it frees up its markets. America will throttle its recovery unless it avoids over-regulation. China will not sustain its success unless it starts to liberalise. This is a crucial time to hang on to Margaret Thatcher?s central perception?that for countries to flourish, people need to push back against the advance of the state. What the world needs now is more Thatcherism, not less.

 

Riksalarm: The duck test

 

Stortingsrepresentant Snorre Valen klarte i løpet av 20 minutter å få mange av sine venner på Facebook til å sette rødvinen i halsen i går kveld. Og godt er det!

Snorre 1

Alle som kjenner Valen og hans politiske engasjement ble nok overrasket. Dette var jo ualminnelig ulikt ham, som jo er blant dem som står på barrikadene mot rasisme og fremmedfrykt. 12 store varebiler med jøder? På en rasteplass? For å komme til storbyen for å tigge?

De første kommentarene var forsåvidt i samme leiet, og forfattet av samme person. En godbit:

"[...]prøv å passere nevnte rasteplass rundt 6 om morgenen så kan du telle både 3 og 4 ganger antall varebiler. Å ja ikke tvil om at det er jøder, det vises jo på skiltene og veldig mange som velger å raste på svartskog under ferien er det vel neppe uansett nasjonalitet, så tror vel du treffer spikeren når du sier det er jøder. Selvfølgelig noen som velger å tro at dette er mennesker på ferie eller gjennomreise, det er jo lov å tro/ mene i detta landet, men de som så gjør har nok ikke daglig kontakt med dette folkeslaget. Stå på"

Er det Facerape? Har Snorre mista iPaden? Sannsynligvis. Eller så har han røyka noe. Definitivt har det rabla for ham, for makan til antisemittisk oppgulp skal man jo lete lenge etter. I alle fall hos en person som sitter på Stortinget.

Men vent.

Innlegget til Snorre Valen er dessverre ikke så originalt.

Stålsett dere for mer riksalarm i fremtiden.

Bytt ut "jøder" med "sigøynere" i Facebookstatusen til Snorre Valen, og voila! Statusen til stortingsrepresentant Ulf Leistein fra tre dager tilbake gjengis, i sin helhet. På vei tilbake til Oslo etter påskeferien, oppdaget  Leirstein en gruppe mennesker som oppholdt seg på en rasteplass. Fra sin mobiltelefon fikk han lagt ut en viktig melding til sine venner på Facebook, om at dette fra bilvinduet så ut til å være sigøynere, som skulle inn til hovedstaden for å tigge. For å sitere Leirstein: Trivelig!

Ulf

Leisteins status, delt av 14 andre og likt av 160, har hva man kan kalle en anseelig mengde kommentarer. Blant godbitene er den som er gjengitt ovenfor. Noen påpeker riktignok at dette var en oppdatering som ligger under verdigheten fra en som sitter på Stortinget, uavhengig av hva man måtte mene om de tigging i Oslo. Dette kontrer stortingsrepresentanten:

"[...]jeg synes det er på tide at noen sier i fra og jeg har ikke problem med å gjøre det. At mine statusoppdateringer kvalifiserer som riksalarm tar jeg som et kompliment. Stålsett dere til mer riksalarm i tiden fremover."

Det Snorre Valen gjorde var ganske enkelt genialt. Han foretok den klassiske "jødetesten" - altså bytte ut folkegruppebetegnelsen med ordet jøde, og teste budskapet på nytt. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og godt var det. Men hva mer skal vi stålsette oss for fra fra Leirstein sin side? Flere reisebrev fra Østfold til Oslo? Flere drive through-observasjoner fra rasteplassene inn mot Oslo, kategorisering og gruppebetraktninger rundt folks gjøren og laden?

Det er et sunnhetstegn når Valen får frem absurditeten i Leirsteins budskap. Jødene er en nasjonal minoritet i Norge, og motstanden mot antisemittisme er sterk. Men hva med sigøynerne? De er også en nasjonal minoritet i Norge. Og, i likhet med jødene, ble også sigøynerne utsatt for systematisk folkemord i forrige århundre.

Vi skal selvsagt ikke underkjenne problemene som følger i kjølvannet av omfattende tigging i Oslo og andre Norske byer, og det må være legitimt å ønske å forby det (selv om jeg personlig ikke er for et forbud mot tigging). Hvis målsetningen til Leirstein var å komme med en ytring rundt dette så hadde det vært mulig å gjøre det på en måte som ikke så tydelig tilkjennega at han liker å spille på ensfarvede tangenter.

If it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, then it probably is a duck.